Jentene hadde berre nokre få år til å kapra ein ektemake.
Jane Austen er først og fremst verd å minnast fordi ho skreiv fabelaktige bøker, men ho skil seg òg ut fordi ho til kvinneleg forfattar å vera hadde ein uvanleg støttande familie.
Allerede abonnent? Logg inn
Dronene flyg over snødekt skog og sender ei eggjande blanding av kappløp og saktefjernsyn rett inn i flatskjermen. Tusenvis av vaksne karar kavar framleis i startområdet og kan ikkje rekna med å koma i mål før i kveldinga, mens dei raskaste, trass i nysnø og tungt føre, allereie har lagt den første mila bak seg. Inn og ut og imellom dei smett Emilie Fleten i svart og gul skidrakt. Det er eitt hundre og fire år sidan det første Vasaloppet, og fem hundre og fem år sidan adelsmannen Gustav Vasa, som var komen sønnafrå som politisk flyktning, gav opp å samla folket i Dalarna til opprør mot danske tyrannen kong Kristian den andre, og heldt fram på ski vestover mot Noreg. Han blei innhenta av to menn frå Mora som sa at stemninga hadde snudd då dei fekk kjennskap til blodbadet i Stockholm, der heile det svenske aristokratiet var blitt slakta ned. Så det hadde vore kjempefint om Gustav ville vera så snill å organisera dette opprøret likevel. Vasaloppet byggjer såleis på ein tradisjon om frigjering. Men det rann snart ut i konstruksjon av mannleg identitet, og etter berre to år blei det innført forbod mot kvinner i løypa, som vanleg basert på uvitskaplege påstandar om biologi, og med at lange skiløp førte til snørr og sikling, som øydela den feminine ynden. Litt meir originalt er det at kvinnene måtte vernast mot halvville tømmerhoggarar som kunne koma styrtande ut or skogen.
Solveig AareskjoldDer er øvet urett imot meg», seier Nora i siste akt av «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Det same kunne Mette-Marit ha sagt no som krisene slår inn frå alle kantar. For vilkåret for å bli godkjend som norsk kronprinsesse var at ho kasta vrak på den ho tidlegare hadde vore og lét seg forvandla til ei utstillingsdokke, og så vidt eg minnest, var det ingen som spurde om det var rett gjort mot henne. Men eg hugsar kor pinleg det var då ho måtte be om orsaking for dei utagerande ungdomsåra på Norsk rikskringkasting, med ei tåre i augekroken og eit ørlite papirlommetørkle mellom fingrane. Denne offentlege audmykinga var nøye tilmålt av hoff og styresmakter på grunnlag av det dei meinte å vita om samfunnsopinionen. Kan henda skulle dei heller ha spurt seg sjølve om ikkje prisen for å sleppa inn i kongehuset var altfor høg, og om det ikkje hadde vore betre både for Mette-Marit og det norske folket om ho hadde fått stå fram like frimodig som den franske songaren Edith Piaf, som oppsummerte fortida si med «Non, rien de rien – nei, er kje lei, nei, angrar slett ingen ting». I den ortodokse kyrkja i Ravenna i Italia er det to store, femten hundre år gamle veggmosaikkar, den eine av keisar Justinian med hoffmenn, den andre av keisarinne Teodora med hoffdamer. Han var tronarving til det austromerske keisarriket, ho var fødd i det nedre sjiktet av underhaldningsbransjen og hadde livnært seg som nakendansar og prostituert.
Solveig AareskjoldI romantrilogien «Løstølsfolket», som kom ut i 1932–1934 og har handlinga lagd til attenhundretalet, skriv forfattaren Gro Holm om bonden Brita som stiller på fesjå med ei særs fin mjølkeku som ho sjølv har alt opp. Kua vinn heider og premie, men endå så ferm og dugande Brita er, er ho usynleg for den mannlege arrangøren, som har bygt verdsbiletet sitt på at berre menn kan eiga kyr. Derfor må ektemaken hennar, som arbeider på eit sagbruk, hentast midt i økta. Han kjem raud og forvirra inn på skodeplassen og får overrekt ei sølvskei for ei ku som han er ute av stand til å skilja ut mellom dei andre. På den tida var det nyleg blitt slutt på at barselkvinnene måtte gjennom ein kyrkjeleg reinsingsprosess for å bli kvitt den ekstra syndebøra som fødselen hadde påført dei. Brita sakna ikkje den rituelle audmykinga, men skulle gjerne hatt ei avklaring av det teologiske grunnlaget: «Hadde kjerringane det turvande før, so må dei då ha det turvande no.» I år har kvinnene for første gong fått hoppa i stor bakke i dei olympiske vinterleikane. Det var siste ledd i ein tung kamp for retten til å visa kva dei er gode for.
Solveig Aareskjold