Hvordan skal Frankrike komme seg ut av den politiske vranglåsen de er i? Først og fremst ved å godta tanken om at demokrati krever klar og alminnelig akseptert maktoverføring for å kunne fungere som det skal. Den nåværende demokratikrisa kan ikke løses ved at det er de samme menneskene som sitter i regjering hele tida.
Så lenge venstre-høyre-polariseringen klarer å fornye seg selv og innholdet sitt raskt nok til å holde tritt med de globale endringene, er det håp. Det er denne modellen som ga demokratiet fotfeste i det 20. århundret, og det er den retningen vi må gå i for å forhindre at det bryter sammen i dag.
Det faktum at det høyreekstreme Rassemblement national (RN) stemte enstemmig, sammen med resten av høyresida, mot å innføre en formuesskatt på minimum to prosent for husholdninger som eier verdier for mer enn 100 millioner euro, var en viktig hendelse. Den kan bidra til å belyse det politiske landskapet.
Ved å stemme for å redde de ultrarike, når de tidligere hadde avstått fra å stemme, har RN posisjonert seg tydelig som milliardærenes parti, og som et høyreekstremt parti på alle nivåer: nasjonalistisk, innvandringsfiendtlig, ekstraktivistisk og hyperkapitalistisk – temmelig likt Donald Trumps republikanske parti i USA.
Valget kom kanskje overraskende på de som husker den populistiske og sosiale maska som Marine Le Pens parti lenge forsøkte å gjemme seg bak. Likevel er det helt logisk. For det første fordi RNs potensielle allierte, de som partiet kan trenge for å oppnå parlamentarisk flertall, utvetydig har lagt seg på en klassisk høyreorientert linje mot skatter og offentlige utgifter. Slik er det for Eric Ciottis Union des Droites pour la République (UDR), som offisielt allierte seg med RN i 2024, samt resten av høyresida (Les Républicains, LR).
Det er også tilfelle for de fleste høyreorienterte blant Macrons tilhengere, som i de seinere årene også har vist at de er villige til å samarbeide med RN for å få vedtatt sentrale lover, for eksempel immigrasjonsloven av desember 2023 og «anti-husokkupantloven» (som viste seg å være «anti-leieboerloven») av desember 2022.
RNs støtte til de ultrarike er også forenlig med partiets ideologi, som bygger på et tvers gjennom hierarkisk verdenssyn. Som Trump-tilhengerne mener RN at ulikheter finnes overalt, og at det er helt uunngåelig: ulikheter mellom statsborgere og utlendinger, kristne og muslimer, lovlydige borgere og forbrytere, de som jobber hardt og de som lever på stønader.
Stilt overfor den harde virkeligheten mener de at det er bedre å satse på nasjonal identitet og styrke, samt orden og respekt for hierarkier, og framfor alt å unngå naivt prat om sosial rettferdighet og universell harmoni. I deres øyne er dette hyklerske eventyr spredt av venstreorienterte ideologer for å lette egen samvittighet og narre godtroende mennesker. Denne høyreorienterte retorikken har enorme svakheter, men den har også sine styrker, og nå spiller den en sentral rolle i den offentlige debatten.
«Rassemblement national har posisjonert seg som milliardærenes parti»
I møte med denne nye, forente høyresida har venstresida et historisk ansvar. I likhet med det Zohran Mamdani gjorde i New York, må de først fokusere på den sosiale og universelle politikken (om levekostnader, boliger, transport, helseomsorg, skoler og så videre) og vise at den eneste måten å finansiere dette på, er ved å skattlegge de rike.
Venstresida må også lære av historien. Nå som statsgjelda igjen har nådd historiske høyder, er det bare et ekstraordinært bidrag fra dem med de største private formuene som kan gjøre det mulig for landet å begynne å gå forover igjen.
Da den nasjonale solidaritetsskatten ble innført i Frankrike i 1945, ble faktisk de største formuene beskattet med 20 prosent, og de aller største gevinstene med opptil 100 prosent. Skatten kunne betales i verdipapirer og det ble ikke gjort unntak for «næringseiendom» eller såkalte «familiebedrifter og innovasjonsbedrifter». I etterkrigstidas Tyskland var Lastenausgleich («byrdedelingen») så høy som 50 prosent for de største formuene. Tilsvarende skatt i Japan lå på 90 prosent.
De som påstår at det er juridisk umulig å skattlegge de rikeste, og at en formuesskatt på to prosent for de ultrarike ligner på konfiskasjon, viser bare hvor historisk uvitende de er. De bekrefter også at de nekter å delta i en rasjonell og rolig debatt basert på solide empiriske bevis.
Det å få de rikeste husholdningene til å bidra, vil – i tillegg til selve det økonomiske bidraget – også gjøre det mulig å omfordele den økonomiske makta ved endelig å gi de ansatte større medbestemmelse i bedriftsstyrene, slik det har vært i Tyskland og Sverige siden 1950-årene. Velstand er alltid kollektiv: Den er avhengig av innsatsen til tusenvis av mennesker, ikke bare noen få enkeltstående genier som verden ikke kan klare seg uten.
Inntektsforskjellene har sunket med en faktor på ti i de nordeuropeiske landene siden 1910. Dette steget mot likhet har gått hånd i hånd med en historisk unik velstandsutvikling, noe en nylig studie fra World Inequality Lab har vist.
Til slutt, og kanskje aller viktigst: Venstresida i både Frankrike og USA må gjøre alt som står i deres makt for å bekjempe de regionale forskjellene. Gapet mellom arbeiderklassevelgerne i sentrale byområder og i småbyer og tettsteder har nådd et nivå vi ikke har sett på rundt hundre år. Folk i byene fortsetter å stemme på venstresida, mens velgerne på landsbygda i stor grad har beveget seg mot høyre.
Dette er en konsekvens av at velgere i periferien føler seg forlatt i møte dårligere offentlige tjenester og internasjonal konkurranse. Bare ved å samle arbeiderklassen igjen, slik de gjorde på 1900-tallet, vil venstresida kunne skape en ny venstre-høyre-polarisering.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
