Så godt å se et parti insistere på politikk i tråd med virkeligheten. MDG har stått hardt på kravet om en ny retning i oljepolitikken i de pågående budsjettforhandlingene. Slik insisterer de på å drive Norge i en retning som er på bølgelengde med virkeligheten.
Allerede abonnent? Logg inn
Klassekampen har i år i likhet med tidligere år laget en festlig julekalender. Norske kjentfolk er plassert inn i et bilde basert på et ikonisk maleri. Det er nesten blitt en sport å prøve å kjenne igjen de mange kjente fjesene. Ragnhild Seel Tennes er i Klassekampen 27. november svært kritisk til årets bilde som hun mener er en maltraktert av Eugene Delacroix’ ikoniske maleri «Friheten fører folket». Hun spør om den franske ambassaden i Oslo har godkjent dette.
Lars Olaf SelnesFra nyttår står Verdensteatret i fare for å måtte sette 40 år med norsk og internasjonal teaterhistorie på gata. Igjen er situasjonen helt kritisk for et av Norges mest etablerte scenekunstkompanier. I SV og MDGs alternative statsbudsjett er vi foreslått reddet, og vi setter vår lit til at forhandlingspartnerne vil støtte forslaget og sikre forutsigbarhet for et viktig kollektivt kunstnerskap. De siste fem årene har Verdensteatret vært en kasteball i et system uten en kunstpolitisk strategi. Dette er den andre høsten på tre år hvor vi er nødt til å sette det kunstneriske arbeidet på vent og jobbe politisk for å sikre vår eksistens. Verdensteatret har siden 1986 vært en spydspiss for den frie og eksperimentelle scenekunsten i Norge. Det har vært investert mye penger, tid og krefter i kompaniet og nå tapes alt som er bygget opp sammen med vår akkumulerte erfaring.
Kunstnerne i Verdensteatret (Ali Djabbary, Annike Flo og 6 andreI torsdagens Klassekampen kritiserer Siri Lindstad min roman «Du eneste» i en lesning jeg ikke ønsker å la stå uimotsagt. Det virker på meg som at Lindstad har flere anliggende i sitt innlegg. 1. Hun mener romanen legger for stor vekt på det skeive perspektivet og at den derfor bagatelliserer (!) at Ruth Maier ble drept fordi hun var jøde. 2. Samtidig mener hun at romanen frarøver Gunvor Hofmo et lesbisk etterkrigsliv (som hun for øvrig ønsker å opplyse om at hun har skrevet om i egen sakprosabok). Til det første: Motstand mot fascisme, antisemittisme og alle former for rasisme er kjernen i min roman. Ruths møter med nazismen som jødisk flyktning skrives frem i utallige scener. Hvis disse har gått Lindstad hus forbi, forstår jeg ikke hvilken bok hun har lest. Til det andre: På hvilket vis en roman om deler av Hofmos liv frarøver henne andre deler av hennes liv, er meg en gåte.
Hilde Hagerup