Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKi

KI-utviklingen krever en styrket utenriks­po­litikk

KI endrer verdens maktsentre og forskyver den globale maktbalansen. De som kontrollerer data, modeller og regnekraft, kontrollerer også økonomien, sikkerheten og virkelighetsforståelsen. Moderne KI hviler på en kompleks infrastruktur som i stor grad eies og kontrolleres av et fåtall amerikanske og kinesiske teknologiselskaper. Resultatet er en historisk konsentrasjon av makt.

Hvis verdens KI-infrastruktur domineres av amerikanske kommersielle aktører, risikerer vi at markedskreftene alene former våre verdier og normer, fra personvern og ytringsfrihet til arbeidsliv og tilgang til informasjon. Hvis Kina får kontroll, trues demokratiske friheter og åpenhet, med teknologi som verktøy for overvåking, sensur og autoritær styring. For små stater som Norge innebærer dette enorme utfordringer. Vår nasjonale autonomi trues.

Vi kan miste muligheten til å påvirke globale standarder, samtidig som vår nasjonale sikkerhet og økonomiske stabilitet settes på spill. Teknologi handler ikke lenger bare om innovasjon og næringsliv, det er også et sentralt utenrikspolitisk spørsmål med direkte konsekvenser for hvem som får definere fremtidens politiske og økonomiske landskap. Kort sagt, vi trenger en styrket utenrikspolitikk for teknologi og KI for ikke å havne på sidelinjen mens teknologiske maktsentre setter rammene.

Historisk har små stater hatt størst innflytelse når de bygger allianser og jobber gjennom multilaterale kanaler. Fra arbeidet med for eksempel havretten og klimaavtalene har Norge vist at vi kan bygge strukturer der usikkerhet dominerer. Den samme rollen kan vi nå ta i teknologiens tidsalder. Andre stater viser at dette er mulig. Danmark har utviklet sitt eget «techplomacy» med tekambassader i Palo Alto, Beijing og København. Mange stater følger nå den danske modellen. Norge kan utvikle en egen strategi ut fra slike erfaringer. Langsikts ekspertutvalg på KI som nylig lanserte rapporten «De ti KI-bud for Norge», har et eget bud om utenrikspolitikk. Her er noen av våre anbefalinger:

«Norge kan bli en diplomatisk KI-brobygger»

  • Norge kan spille en aktiv rolle som diplomatisk KI-brobygger ved å samarbeide tettere med naboland, EU, internasjonale organisasjoner og globale allianser. Som del av regjeringens mål om å bli verdens mest digitaliserte og KI-drevne land innen 2030 må vi også være en pådriver for ansvarlig teknologiutvikling internasjonalt. KI brukes også ofte uten klare grenser mellom sivilt og militært. Her kan Norge bidra gjennom støtte til FNs arbeid med globale kjøreregler, og samarbeidet med EUs AI Office og OECD.
  • En årlig pris og et faglig råd som løfter frem miljøer som fremmer fredelig, ansvarlig og etisk bruk av KI, kan forsterke Norges rolle som verdibasert brobygger. En pris som særlig fremhever forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap vil dessuten skille seg tydelig fra Turingprisen, som primært belønner tekniske gjennombrudd, og dermed gi Norge en unik stemme i det globale teknologilandskapet.
  • Vi har også foreslått å etablere et permanent sekretariat for de årlige internasjonale KI-toppmøtene, som kan være forankret i Norge og Norden, og med tilknytning til EU og FN. Sekretariatet kan samle stater, selskaper og forskningsmiljøer som vil utvikle felles standarder og styringsmodeller som ivaretar demokratiske verdier.

Med et styrket «techplomacy» kan Norge bli en pådriver for en ny internasjonal standard for ansvarlig og etisk bruk av KI. En slik standard bør stille krav om transparens i offentlige KI-systemer, åpne datasett for forskning, og uavhengig evaluering av modellers trygghet og sikkerhet.

Et fremoverskuende utenriksdepartement må forstå hvordan teknologi i resten av dette århundret vil påvirke hvor verden er på vei og hva det betyr for Norge. Diplomater må kunne forhandle om algoritmer og datadeling på linje med energi og sikkerhet. Gjennom nordisk samarbeid kan vi bidra til å utvikle praktiske styringsmodeller for trygg, inkluderende KI og vise at regulering ikke er et hinder for innovasjon, men et verktøy for ansvar og verdiskaping. Norge kan ikke konkurrere med stormaktene, men vi kan være en KI-brobygger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Monarki

Quid est archaic?

Debatten om styreform går tilbake til tiden før vi i det hele tatt hadde noen styreform. Gjennomgående i den er at fornuft og logikk bare unntaksvis har vært på talefot. Sist ute er Per Henrik Hansen fra Norge Som Republikk, i gårsdagens kronikk i Klassekampen. Hansen begir seg ikke inn i noen dyp stats- og styringspolitisk analyse, men beskjeftiger seg mest med moderne skandaler. Viselig kanskje. Men han later til å ha god greie på hva alle i hele verden egentlig mener om saken. Blant annet avsier han konstitusjonelt monarki som en «arkaisk ordning». Dette er en styreform som idé som i vår del av verden er 337 år gammel (England, 1689), mens demokrati som idé er omtrent to-og-et-halvt tusen år gammel. Det er dermed ikke helt klart for undertegnede at det nettopp er konstitusjonelt monarki som er så typisk gammeldags. Men om det er styringsformens alder som er avgjørende for hvordan statsoverhodet skal få sin jobb, har vi jo flere eksempler fra nyere tid. Kanskje noen av dem faller mer i smak?.

Ukraina

Uaksep­tabelt kompromiss

Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.

Epstein-saken

Anti-messiasen

Vi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.