Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKi

KI-utviklingen krever en styrket utenriks­po­litikk

KI endrer verdens maktsentre og forskyver den globale maktbalansen. De som kontrollerer data, modeller og regnekraft, kontrollerer også økonomien, sikkerheten og virkelighetsforståelsen. Moderne KI hviler på en kompleks infrastruktur som i stor grad eies og kontrolleres av et fåtall amerikanske og kinesiske teknologiselskaper. Resultatet er en historisk konsentrasjon av makt.

Hvis verdens KI-infrastruktur domineres av amerikanske kommersielle aktører, risikerer vi at markedskreftene alene former våre verdier og normer, fra personvern og ytringsfrihet til arbeidsliv og tilgang til informasjon. Hvis Kina får kontroll, trues demokratiske friheter og åpenhet, med teknologi som verktøy for overvåking, sensur og autoritær styring. For små stater som Norge innebærer dette enorme utfordringer. Vår nasjonale autonomi trues.

Vi kan miste muligheten til å påvirke globale standarder, samtidig som vår nasjonale sikkerhet og økonomiske stabilitet settes på spill. Teknologi handler ikke lenger bare om innovasjon og næringsliv, det er også et sentralt utenrikspolitisk spørsmål med direkte konsekvenser for hvem som får definere fremtidens politiske og økonomiske landskap. Kort sagt, vi trenger en styrket utenrikspolitikk for teknologi og KI for ikke å havne på sidelinjen mens teknologiske maktsentre setter rammene.

Historisk har små stater hatt størst innflytelse når de bygger allianser og jobber gjennom multilaterale kanaler. Fra arbeidet med for eksempel havretten og klimaavtalene har Norge vist at vi kan bygge strukturer der usikkerhet dominerer. Den samme rollen kan vi nå ta i teknologiens tidsalder. Andre stater viser at dette er mulig. Danmark har utviklet sitt eget «techplomacy» med tekambassader i Palo Alto, Beijing og København. Mange stater følger nå den danske modellen. Norge kan utvikle en egen strategi ut fra slike erfaringer. Langsikts ekspertutvalg på KI som nylig lanserte rapporten «De ti KI-bud for Norge», har et eget bud om utenrikspolitikk. Her er noen av våre anbefalinger:

«Norge kan bli en diplomatisk KI-brobygger»

  • Norge kan spille en aktiv rolle som diplomatisk KI-brobygger ved å samarbeide tettere med naboland, EU, internasjonale organisasjoner og globale allianser. Som del av regjeringens mål om å bli verdens mest digitaliserte og KI-drevne land innen 2030 må vi også være en pådriver for ansvarlig teknologiutvikling internasjonalt. KI brukes også ofte uten klare grenser mellom sivilt og militært. Her kan Norge bidra gjennom støtte til FNs arbeid med globale kjøreregler, og samarbeidet med EUs AI Office og OECD.
  • En årlig pris og et faglig råd som løfter frem miljøer som fremmer fredelig, ansvarlig og etisk bruk av KI, kan forsterke Norges rolle som verdibasert brobygger. En pris som særlig fremhever forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap vil dessuten skille seg tydelig fra Turingprisen, som primært belønner tekniske gjennombrudd, og dermed gi Norge en unik stemme i det globale teknologilandskapet.
  • Vi har også foreslått å etablere et permanent sekretariat for de årlige internasjonale KI-toppmøtene, som kan være forankret i Norge og Norden, og med tilknytning til EU og FN. Sekretariatet kan samle stater, selskaper og forskningsmiljøer som vil utvikle felles standarder og styringsmodeller som ivaretar demokratiske verdier.

Med et styrket «techplomacy» kan Norge bli en pådriver for en ny internasjonal standard for ansvarlig og etisk bruk av KI. En slik standard bør stille krav om transparens i offentlige KI-systemer, åpne datasett for forskning, og uavhengig evaluering av modellers trygghet og sikkerhet.

Et fremoverskuende utenriksdepartement må forstå hvordan teknologi i resten av dette århundret vil påvirke hvor verden er på vei og hva det betyr for Norge. Diplomater må kunne forhandle om algoritmer og datadeling på linje med energi og sikkerhet. Gjennom nordisk samarbeid kan vi bidra til å utvikle praktiske styringsmodeller for trygg, inkluderende KI og vise at regulering ikke er et hinder for innovasjon, men et verktøy for ansvar og verdiskaping. Norge kan ikke konkurrere med stormaktene, men vi kan være en KI-brobygger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Usa og russland

Bomber og bomber, to forskjel­lige ting?

Det må være lov å spørre seg i denne søte juletid med bismak: Hva er forskjellen på når Putin bomber og når Trump bomber? For ikke å virke for provoserende på alle dem som syns det er grusomt når den ene parten dreper folk og ødelegger livsgrunnlaget for tusenvis av mennesker, men føler seg trygge når den andre siden gjør det samme. Dette er et så ømtålig spørsmål i kongeriket Norge, at jeg faktisk vil foreslå at norske myndigheter kommer på banen og forklarer. Hvem er det som ruster mest opp? I dag ble det sagt at nå er våpenindustrien i Vesten, for ikke å si Norge, omtrent på størrelse med oppdrettsnæringen. Og dette skal vi som beboere i dette landet være glade for, og i tillegg vær så god «føle oss trygge»? Denne logikken skurrer veldig.

Jul

Sannheten om julen

Julen fremstilles gjerne som en tid for refleksjon, takknemlighet og omtanke for dem som har mindre enn oss. En tid for fellesskap, familie og et avbrekk fra hverdagens mas og jag. Men er det egentlig det? Vi mener julen i dag er toppen av et isfjell av illusjoner samfunnet opprettholder for å rettferdiggjøre et system vi alle er fanget i. Kanskje handlet julen en gang om medfølelse og samhold, men slik er det ikke lenger. Tiden da julen samlet familien i en hedensk eller religiøs ramme er for lengst forbi. I dag fungerer den først og fremst som en flukt fra virkelighetens arbeidspress, en kollektiv eskapisme. Før vi i det hele tatt får ro, må vi gjennom et kjøpepress uten sidestykke.

Historie

Kolo­nia­lisme: en presi­sering

I gårsdagens Klassekampen har Michael Brenna en kommentar til min artikkel om dansk-norsk kolonialisme i «Kringla Heimsins» dagen før. Mitt anliggende var ikke å gå inn i diskusjonen om Norges statsrettslige stilling under det danske eneveldet (1660-1814), men å dokumentere at det i denne perioden fant sted både slavehandel og plantasjekolonier som satte tydelig avtrykk i det norske samfunnet. (For et norsk samfunn eksisterte vel? ) Det var derfor uheldig at redaksjonen valgte et forsideoppslag og en ingress som stiller spørsmålet om Norge var en kolonimakt og løfta fram at «vi» tjente gode penger. Det finnes ikke noe «vi» i artikkelen, der jeg løfter fram plantasjeeiere, skipsredere, guvernører og aksjonærer. For norsk økonomi som helhet spilte det en viktig rolle at store sjøfartsbyer vokste fram og at Norge ved den danske avståelsen i 1814 hadde en betydelig handelsflåte. Det handler ikke om «nasjonalromantikk», men om materiell virkelighet. Norge var ikke en sjølstendig kolonimakt, noe Brenna gir inntrykk av jeg har skrevet, men tilknytninga til Danmark-Norges kolonialisme og slavehandel ga betydelig fordeler og en norsk økonomi flere bein å stå på.