Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKi

KI-utviklingen krever en styrket utenriks­po­litikk

KI endrer verdens maktsentre og forskyver den globale maktbalansen. De som kontrollerer data, modeller og regnekraft, kontrollerer også økonomien, sikkerheten og virkelighetsforståelsen. Moderne KI hviler på en kompleks infrastruktur som i stor grad eies og kontrolleres av et fåtall amerikanske og kinesiske teknologiselskaper. Resultatet er en historisk konsentrasjon av makt.

Hvis verdens KI-infrastruktur domineres av amerikanske kommersielle aktører, risikerer vi at markedskreftene alene former våre verdier og normer, fra personvern og ytringsfrihet til arbeidsliv og tilgang til informasjon. Hvis Kina får kontroll, trues demokratiske friheter og åpenhet, med teknologi som verktøy for overvåking, sensur og autoritær styring. For små stater som Norge innebærer dette enorme utfordringer. Vår nasjonale autonomi trues.

Vi kan miste muligheten til å påvirke globale standarder, samtidig som vår nasjonale sikkerhet og økonomiske stabilitet settes på spill. Teknologi handler ikke lenger bare om innovasjon og næringsliv, det er også et sentralt utenrikspolitisk spørsmål med direkte konsekvenser for hvem som får definere fremtidens politiske og økonomiske landskap. Kort sagt, vi trenger en styrket utenrikspolitikk for teknologi og KI for ikke å havne på sidelinjen mens teknologiske maktsentre setter rammene.

Historisk har små stater hatt størst innflytelse når de bygger allianser og jobber gjennom multilaterale kanaler. Fra arbeidet med for eksempel havretten og klimaavtalene har Norge vist at vi kan bygge strukturer der usikkerhet dominerer. Den samme rollen kan vi nå ta i teknologiens tidsalder. Andre stater viser at dette er mulig. Danmark har utviklet sitt eget «techplomacy» med tekambassader i Palo Alto, Beijing og København. Mange stater følger nå den danske modellen. Norge kan utvikle en egen strategi ut fra slike erfaringer. Langsikts ekspertutvalg på KI som nylig lanserte rapporten «De ti KI-bud for Norge», har et eget bud om utenrikspolitikk. Her er noen av våre anbefalinger:

«Norge kan bli en diplomatisk KI-brobygger»

  • Norge kan spille en aktiv rolle som diplomatisk KI-brobygger ved å samarbeide tettere med naboland, EU, internasjonale organisasjoner og globale allianser. Som del av regjeringens mål om å bli verdens mest digitaliserte og KI-drevne land innen 2030 må vi også være en pådriver for ansvarlig teknologiutvikling internasjonalt. KI brukes også ofte uten klare grenser mellom sivilt og militært. Her kan Norge bidra gjennom støtte til FNs arbeid med globale kjøreregler, og samarbeidet med EUs AI Office og OECD.
  • En årlig pris og et faglig råd som løfter frem miljøer som fremmer fredelig, ansvarlig og etisk bruk av KI, kan forsterke Norges rolle som verdibasert brobygger. En pris som særlig fremhever forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap vil dessuten skille seg tydelig fra Turingprisen, som primært belønner tekniske gjennombrudd, og dermed gi Norge en unik stemme i det globale teknologilandskapet.
  • Vi har også foreslått å etablere et permanent sekretariat for de årlige internasjonale KI-toppmøtene, som kan være forankret i Norge og Norden, og med tilknytning til EU og FN. Sekretariatet kan samle stater, selskaper og forskningsmiljøer som vil utvikle felles standarder og styringsmodeller som ivaretar demokratiske verdier.

Med et styrket «techplomacy» kan Norge bli en pådriver for en ny internasjonal standard for ansvarlig og etisk bruk av KI. En slik standard bør stille krav om transparens i offentlige KI-systemer, åpne datasett for forskning, og uavhengig evaluering av modellers trygghet og sikkerhet.

Et fremoverskuende utenriksdepartement må forstå hvordan teknologi i resten av dette århundret vil påvirke hvor verden er på vei og hva det betyr for Norge. Diplomater må kunne forhandle om algoritmer og datadeling på linje med energi og sikkerhet. Gjennom nordisk samarbeid kan vi bidra til å utvikle praktiske styringsmodeller for trygg, inkluderende KI og vise at regulering ikke er et hinder for innovasjon, men et verktøy for ansvar og verdiskaping. Norge kan ikke konkurrere med stormaktene, men vi kan være en KI-brobygger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.