Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKi

KI-utviklingen krever en styrket utenriks­po­litikk

KI endrer verdens maktsentre og forskyver den globale maktbalansen. De som kontrollerer data, modeller og regnekraft, kontrollerer også økonomien, sikkerheten og virkelighetsforståelsen. Moderne KI hviler på en kompleks infrastruktur som i stor grad eies og kontrolleres av et fåtall amerikanske og kinesiske teknologiselskaper. Resultatet er en historisk konsentrasjon av makt.

Hvis verdens KI-infrastruktur domineres av amerikanske kommersielle aktører, risikerer vi at markedskreftene alene former våre verdier og normer, fra personvern og ytringsfrihet til arbeidsliv og tilgang til informasjon. Hvis Kina får kontroll, trues demokratiske friheter og åpenhet, med teknologi som verktøy for overvåking, sensur og autoritær styring. For små stater som Norge innebærer dette enorme utfordringer. Vår nasjonale autonomi trues.

Vi kan miste muligheten til å påvirke globale standarder, samtidig som vår nasjonale sikkerhet og økonomiske stabilitet settes på spill. Teknologi handler ikke lenger bare om innovasjon og næringsliv, det er også et sentralt utenrikspolitisk spørsmål med direkte konsekvenser for hvem som får definere fremtidens politiske og økonomiske landskap. Kort sagt, vi trenger en styrket utenrikspolitikk for teknologi og KI for ikke å havne på sidelinjen mens teknologiske maktsentre setter rammene.

Historisk har små stater hatt størst innflytelse når de bygger allianser og jobber gjennom multilaterale kanaler. Fra arbeidet med for eksempel havretten og klimaavtalene har Norge vist at vi kan bygge strukturer der usikkerhet dominerer. Den samme rollen kan vi nå ta i teknologiens tidsalder. Andre stater viser at dette er mulig. Danmark har utviklet sitt eget «techplomacy» med tekambassader i Palo Alto, Beijing og København. Mange stater følger nå den danske modellen. Norge kan utvikle en egen strategi ut fra slike erfaringer. Langsikts ekspertutvalg på KI som nylig lanserte rapporten «De ti KI-bud for Norge», har et eget bud om utenrikspolitikk. Her er noen av våre anbefalinger:

«Norge kan bli en diplomatisk KI-brobygger»

  • Norge kan spille en aktiv rolle som diplomatisk KI-brobygger ved å samarbeide tettere med naboland, EU, internasjonale organisasjoner og globale allianser. Som del av regjeringens mål om å bli verdens mest digitaliserte og KI-drevne land innen 2030 må vi også være en pådriver for ansvarlig teknologiutvikling internasjonalt. KI brukes også ofte uten klare grenser mellom sivilt og militært. Her kan Norge bidra gjennom støtte til FNs arbeid med globale kjøreregler, og samarbeidet med EUs AI Office og OECD.
  • En årlig pris og et faglig råd som løfter frem miljøer som fremmer fredelig, ansvarlig og etisk bruk av KI, kan forsterke Norges rolle som verdibasert brobygger. En pris som særlig fremhever forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap vil dessuten skille seg tydelig fra Turingprisen, som primært belønner tekniske gjennombrudd, og dermed gi Norge en unik stemme i det globale teknologilandskapet.
  • Vi har også foreslått å etablere et permanent sekretariat for de årlige internasjonale KI-toppmøtene, som kan være forankret i Norge og Norden, og med tilknytning til EU og FN. Sekretariatet kan samle stater, selskaper og forskningsmiljøer som vil utvikle felles standarder og styringsmodeller som ivaretar demokratiske verdier.

Med et styrket «techplomacy» kan Norge bli en pådriver for en ny internasjonal standard for ansvarlig og etisk bruk av KI. En slik standard bør stille krav om transparens i offentlige KI-systemer, åpne datasett for forskning, og uavhengig evaluering av modellers trygghet og sikkerhet.

Et fremoverskuende utenriksdepartement må forstå hvordan teknologi i resten av dette århundret vil påvirke hvor verden er på vei og hva det betyr for Norge. Diplomater må kunne forhandle om algoritmer og datadeling på linje med energi og sikkerhet. Gjennom nordisk samarbeid kan vi bidra til å utvikle praktiske styringsmodeller for trygg, inkluderende KI og vise at regulering ikke er et hinder for innovasjon, men et verktøy for ansvar og verdiskaping. Norge kan ikke konkurrere med stormaktene, men vi kan være en KI-brobygger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Når Iran reduseres til eksil­teater

Når Iran er i krise, gjentar mønsteret seg: et kappløp mot mikrofonen. Gamle aktører dukker opp igjen – organisasjoner med voldelig fortid som har skiftet fra militæruniform til «menneskerettigheter», nostalgiske arvinger uten forankring og separatister som selger ferdigpakkede løsninger til et land de ikke lever i. Mikrofonene går til dem som har tid, språk og nettverk, ikke til dem som står i kø for matolje eller bærer sanksjonene i kroppen. Sinne og fortvilelse finnes i gatene i Iran. Og ja: lidelsen er reell. Landet lever i en permanent unntakstilstand – der sikkerhetstrusler, økonomisk kvelertak og militære konfrontasjoner har gjort normalitet til et sjeldent avbrekk. Likevel reduseres dette ofte til et moralsk teater, renset for geopolitikk, som om Irans plass i regionen, energistrømmer og stormaktsbalanse plutselig kan settes på pause. I dette landskapet løftes «overgangsplaner» frem: tidslinjer, føderale modeller, monarkiske drømmer – som om Iran var et seminar. Kronprinsen på 65 år uten fotfeste lanseres på nytt. Grupper med tette bånd til fremmede interesser gis taletid.

Fotball-vm

Fotballen, vår nye religion?

Heia Jon Aaby i gårsdagens avis – jeg er så hjertens enig med deg! Hvor er diskusjonen om boikott, hvor er tvilen og betenkeligheten ved å delta på dette som den nye fyrsten i vertslandet vil komme til å sole seg i? Sjansen til penger og berømmelse er vel viktigere enn alt annet. Det er ikke så lite skammelig. Til og med kongen vår sa at dette kan vi glede oss til i år.

Økonomi

Skurdal jukser eller misforstår

I Klassekampens leder for 13. januar påstår Mari Skurdal at jeg videreformidler Martin Bech Holtes feilaktige påstander om norsk økonomi og produktivitetsutviklingen i Norge, og at hun vet hvilke skjulte motiver jeg har for å gjøre det. Deretter foretar hun et meget behendig utvalg av sitater fra en kronikk jeg skrev i Aftenposten i fjor (26. januar), uten å lenke til den. Det er faktisk ganske grovt, enten Skurdal jukser eller ikke har forstått hva debatten dreier seg om. Noe av det som er mest omstridt i Bech Holtes bøker, er omtalen av produktivitetsutviklingen i Norge. Han hevder at produktiviteten i Fastlands-Norge har falt fra 2013 til 2024, mens SSB og mange fagøkonomer (inkludert Civitas egne økonomer), mener at dette er feil. Det riktige er at produktiviteten er høy i Norge, mens produktivitetsveksten er lavere enn den var, noe som også er tilfellet i mange andre land.