Tollef Mjaugedal har delt denne artikkelen med deg.

Tollef har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKi

KI-utviklingen krever en styrket utenriks­po­litikk

KI endrer verdens maktsentre og forskyver den globale maktbalansen. De som kontrollerer data, modeller og regnekraft, kontrollerer også økonomien, sikkerheten og virkelighetsforståelsen. Moderne KI hviler på en kompleks infrastruktur som i stor grad eies og kontrolleres av et fåtall amerikanske og kinesiske teknologiselskaper. Resultatet er en historisk konsentrasjon av makt.

Hvis verdens KI-infrastruktur domineres av amerikanske kommersielle aktører, risikerer vi at markedskreftene alene former våre verdier og normer, fra personvern og ytringsfrihet til arbeidsliv og tilgang til informasjon. Hvis Kina får kontroll, trues demokratiske friheter og åpenhet, med teknologi som verktøy for overvåking, sensur og autoritær styring. For små stater som Norge innebærer dette enorme utfordringer. Vår nasjonale autonomi trues.

Vi kan miste muligheten til å påvirke globale standarder, samtidig som vår nasjonale sikkerhet og økonomiske stabilitet settes på spill. Teknologi handler ikke lenger bare om innovasjon og næringsliv, det er også et sentralt utenrikspolitisk spørsmål med direkte konsekvenser for hvem som får definere fremtidens politiske og økonomiske landskap. Kort sagt, vi trenger en styrket utenrikspolitikk for teknologi og KI for ikke å havne på sidelinjen mens teknologiske maktsentre setter rammene.

Historisk har små stater hatt størst innflytelse når de bygger allianser og jobber gjennom multilaterale kanaler. Fra arbeidet med for eksempel havretten og klimaavtalene har Norge vist at vi kan bygge strukturer der usikkerhet dominerer. Den samme rollen kan vi nå ta i teknologiens tidsalder. Andre stater viser at dette er mulig. Danmark har utviklet sitt eget «techplomacy» med tekambassader i Palo Alto, Beijing og København. Mange stater følger nå den danske modellen. Norge kan utvikle en egen strategi ut fra slike erfaringer. Langsikts ekspertutvalg på KI som nylig lanserte rapporten «De ti KI-bud for Norge», har et eget bud om utenrikspolitikk. Her er noen av våre anbefalinger:

«Norge kan bli en diplomatisk KI-brobygger»

  • Norge kan spille en aktiv rolle som diplomatisk KI-brobygger ved å samarbeide tettere med naboland, EU, internasjonale organisasjoner og globale allianser. Som del av regjeringens mål om å bli verdens mest digitaliserte og KI-drevne land innen 2030 må vi også være en pådriver for ansvarlig teknologiutvikling internasjonalt. KI brukes også ofte uten klare grenser mellom sivilt og militært. Her kan Norge bidra gjennom støtte til FNs arbeid med globale kjøreregler, og samarbeidet med EUs AI Office og OECD.
  • En årlig pris og et faglig råd som løfter frem miljøer som fremmer fredelig, ansvarlig og etisk bruk av KI, kan forsterke Norges rolle som verdibasert brobygger. En pris som særlig fremhever forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap vil dessuten skille seg tydelig fra Turingprisen, som primært belønner tekniske gjennombrudd, og dermed gi Norge en unik stemme i det globale teknologilandskapet.
  • Vi har også foreslått å etablere et permanent sekretariat for de årlige internasjonale KI-toppmøtene, som kan være forankret i Norge og Norden, og med tilknytning til EU og FN. Sekretariatet kan samle stater, selskaper og forskningsmiljøer som vil utvikle felles standarder og styringsmodeller som ivaretar demokratiske verdier.

Med et styrket «techplomacy» kan Norge bli en pådriver for en ny internasjonal standard for ansvarlig og etisk bruk av KI. En slik standard bør stille krav om transparens i offentlige KI-systemer, åpne datasett for forskning, og uavhengig evaluering av modellers trygghet og sikkerhet.

Et fremoverskuende utenriksdepartement må forstå hvordan teknologi i resten av dette århundret vil påvirke hvor verden er på vei og hva det betyr for Norge. Diplomater må kunne forhandle om algoritmer og datadeling på linje med energi og sikkerhet. Gjennom nordisk samarbeid kan vi bidra til å utvikle praktiske styringsmodeller for trygg, inkluderende KI og vise at regulering ikke er et hinder for innovasjon, men et verktøy for ansvar og verdiskaping. Norge kan ikke konkurrere med stormaktene, men vi kan være en KI-brobygger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Haugerud strykeorkester

Ta ansvar selv, Alna!

For barn og unge i Groruddalen er Haugerud stryke­orkester et demokratisk kraftverk som må få leve, skriver seks professorer og akademikere ved Norges musikkhøgskole i Klassekampen 20.april. Mari Morken fra Arbeiderpartiet er satt til å lede Alnas bydelsutvalg, men vil ikke ta ansvar som folkevalgt. 22. april skylder hun heller på Høyre, som ikke har flertall i bydelen. Morken tier om at Oslo i 2023 hadde milliardunder­skudd etter åtte år med Ap-styre – selv om Ap for første gang hadde krevd inn over to milliarder kroner i økt eiendomsskatt. Morken er taus om hvordan Ap-regjeringen gang på gang har vendt Oslo ryggen og forsynt seg med milliardbeløp ved å systematisk svikte Oslos barnevern, inntektssystem, lærerfinansiering og andre ordninger. Sannheten er at Oslos tøffe økonomi i år er summen av Aps overforbruk da de styrte byen, og regjeringens oslosvikt.

Økonomi

Er Norges Bank rustet for ved­­varende sjokk og infla­sjons­press?

Den pågående rentedebatten burde inkludere spørsmål om Norges Bank er rustet for konsekvensene av global oppvarming. Krigen i Midtøsten kan gi mangel på viktige varer og innsatsfaktorer for verdens­økonomien i lang tid framover, noe også Norges Bank legger til grunn når de nå vurderer å sette opp renta. Slike tilbudssjokk og rente­responser er ikke noe nytt – Europa gjorde det i møte med energikrisen i 2022 i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina. Det som derimot vil være nytt fremover, er den økte hyppigheten av klimasjokk og vedvarende inflasjonspress som følge av global oppvarming – det som har blitt kalt «klimaflasjon». En studie publisert av den europeiske sentralbanken spår at global kjerneinflasjon vil øke med mellom 0,32 og 1,18 prosentpoeng årlig fram mot 2035 som en konsekvens av global oppvarming. Inflasjon på matvarer kan isolert sett øke med mellom 0,92 og 3,23 prosentpoeng. Studien viser også hvordan ekstremvarmen som rammet Europa i 2022, økte matinflasjonen med 0,67 prosentpoeng alene. Framover kan global oppvarming forsterke inflasjonspresset fra slike ekstremhendelser med 50 prosent. Dette er prisøkninger som vil komme på toppen av vanlig inflasjon, og som vil påvirke en åpen norsk økonomi som er helt avhengig av mat og andre importvarer. Til forskjell fra midlertidige inflasjonssjokk fra for eksempel energi- og diesel­mangel som en konsekvens av geopolitisk uro, gjelder ikke samme logikk med klimaendringene. Effektene av akkumulerte utslipp går ikke over på samme måte som politiske ledere kan gjennom fireårs valgsykluser. Klimaflasjon er med andre ord kommet for å bli og vil fungere som en konstant inflasjonsdrivende kraft i årene som kommer. Hva kan dette bety for norsk økonomi, og er Norges Banks styringsmandat rustet for en slik utvikling? Det er ikke sikkert, i en norsk økonomi med skyhøy husholdningsgjeld og kommuner som allerede sliter med høye rentekostnader. La oss derfor ikke glemme klimaendringene når vi nå diskuterer rammene for pengepolitikken.

Skolens læreplan

Et 22. juli uten høyre­eks­tre­misme?

22. juli har siden lanseringen av LK20 vært en del av samfunnsfaget i grunnskolen under det tverrfaglige temaet «demokrati og medborgerskap», med formuleringen: «Samfunnsfag skal bidra til at elevene kan delta i og videreutvikle demokratiet og forebygge ekstreme holdninger, ekstreme handlinger og terrorisme. Kunnskap om terrorhandlingen i Norge 22. juli 2011 skal inngå i opplæringen om dette.» Formuleringen peker mot den samme vaksinasjonstankegangen som blant annet preger minnekulturen etter Holocaust. Forskning, både nasjonal og internasjonal, peker imidlertid på at det ikke er automatikk i elevers muligheter til å trekke paralleller mellom fortidens overgrep og (forebygging av) utfordringer i samtiden. Formuleringen i læreplanen peker videre mot en avpolitisering og en individualisering av ansvar i det forebyggende og demokratiske arbeidet. Samtidig vet vi at undervisning om 22.