Debatten i NRK sist tirsdag peker mot en dyster framtid for arbeiderbevegelsen og venstresida i Norge: en mediepolarisering etter amerikansk ytre høyre-mønster.
På den ene sida sto «etablerte medier», representert ved VG, Aftenposten og NRK, samt Faktisk.no. På den andre sto «alternative medier». Disse ble representert ved tidligere Listhaug-rådgiver Espen Teigen fra MAGAvisen Document.no, flankert av Resett-veteran Helge Lurås, nå fra Inyheter, og en sterkt høyreorientert «stolt sionist»: podkaster Henrik Beckheim.
Som i USA klarer ytre høyre å ta rollen som eneste «underdog» og utfordrer i mediesystemet. De opptrer som det ekte folkets uredde stemme i konfrontasjon med større medier de støtt omtaler som venstrevridde. Her snakker vi altså om borgerlige aviser som Aftenposten. Vi aner hvilket ideologisk univers man befinner seg i når Aftenposten er «venstrevridd».
I den selvpolariserende prosessen mellom disse to kreftene – hva blir fortrengt? Hvem blir fortidd? Norges største folkebevegelse – arbeiderbevegelsen! Hele den interessebaserte venstresida. Det folk flest har bygget det sosialdemokratiske Norge med. Intet av dette eksisterer mer, i et mediebilde polarisert etter amerikansk mønster. I dét scenarioet, blir LOs ideologiske rolle å heie på Trine Eilertsen fra Aftenposten.
Å tape kampen om offentligheten er å tape kampen om framtida. Det visste arbeiderbevegelsens pionerer. Derfor brukte den framvoksende bevegelsen det meste av sine ressurser på å etablere et mangfold av solide informasjonskanaler.
I 1900 hadde arbeiderbevegelsen tre aviser. I 1952 hadde vi 44. Pluss eget nyhetsbyrå (Arbeidernes Pressekontor), eget ukeblad (Aktuell), en omfattende filmproduksjon og forlaget som løftet fram Aksel Sandemose, Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen: Tiden. Slik kjempet vi fram en motvekt til høyresidas kultur- og kunnskapshegemoni.
Nå er vi på mange måter sendt tilbake til start. A-pressen ble endelig utradert da LO i 2016 solgte ut Amedia, som i dag er et mediekonsern uten politisk formål. Journalistikken i LOs fagblader er ofte god, men setter sjelden preg på norsk offentlighet. Blant annet fordi direkte LO-styrte medier aldri vil oppfattes som uavhengige medier. Gjennomslaget blir deretter.
I avismarkedet er venstresida forsvinnende svak. De borgerlige mediene Finansavisen, DN, Nettavisen, BT, E24, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, VG og Aftenposten har et samlet daglig lesertall på 4,4 millioner på papir og nett. Mot dette blir 180.000 for Klassekampen og Dagsavisen en dråpe i havet (4 prosent!).
I tillegg kommer borgerliggjøringen av NRK. Rundt 70 prosent av kommentatorene som slipper til på Marienlyst, er økonomisk sett høyre eller sentrum-høyre, viser en rapport fra Manifest Analyse. Mens SV + Rødt hadde i snitt 13 prosent på målingene, kom kun 4 prosent av kommentatorene fra det landskapet.
«Vi aner hvilket ideologisk univers man befinner seg i når Aftenposten er ‘venstrevridd’»
I sosiale medier ser vi store bevegelser som følge av den tiltakende aktivismen fra samfunnets aller rikeste, som pøser hundretalls millioner inn i påvirkningsarbeid. Før valget i høst kom dette med stor kraft gjennom influenserkanaler og podkaster særlig rettet mot unge menn.
I USA bidro en tilsvarende offensiv til å få Donald Trump valgt. I Norge lyktes det langt på vei: Mobiliseringen økte valgdeltakelsen blant menn 22–25 år med 12 prosentpoeng, som er mye større økning enn i alle andre grupper. Satsingen var ikke tilfeldig. I denne gruppa skårer de borgerlige rundt 60 prosent, med 50 prosent bare til Høyre og Frp.
En avgjørende ingrediens i mobiliseringen av utålmodige, yngre menn synes å være høyrekreftenes framtoning som uredde utfordrere av etablerte sannheter og institusjoner. Utfordrerposisjonen som arbeiderbevegelsen tok for 100 år siden, kapres nå av Document.no og Wolfgang Wee.
De som marginalt tapte valget i år, kommer til å lære av sine feil. 2025 var bare en forsmak på de rikestes medieoffensiv.
I denne situasjonen: Hva ville pionerene gjort? De hadde i alle fall ikke slått seg til ro med at «det gjøres mye godt arbeid» i LOs fagblader, Dagsavisen og Klassekampen, samtidig som venstresida taper terreng i offentligheten hver eneste dag.
Pionerene ville sett den vertikale videoen som en fantastisk mulighet for kommunikasjon med arbeidsfolk. Som i New York City, der sosialdemokraten Mamdani omfavnet kortvideoformatet og vant valget i høst.
Nå trenger vi mer pionerånd. Paradoksalt nok oppnår fagbevegelsen antakelig mindre i kampen om offentligheten i dag som LO sitter på milliarder enn da vi var en fattigere bevegelse.
Som diskutert under LOs Kartellkonferanse sist torsdag: Én sentral utfordring er at måten man gjorde medier på før, har gått ut på dato. Partistyrt presse hører fortida til. Og hvis en institusjonell kjempe som LO skulle kjøpe seg et mediehus, blir ikke det bare nok et bevis på at venstresida er «det etablerte», mens den uvurderlig verdifulle rollen som «utfordrer» går til provokatørene fra ytre høyre?
Hvordan kan en sterk bevegelse kaste kreftene inn i mediekampen om framtida, uten at det «blir feil» fordi institusjonen er sterk? Slik er LOs gordiske medieknute. Den kan med fordel løses før neste valg.
