Retten til latskap

Arbeidet gjennomgår raske endringer. På 00-tallet begynte fremsynte økonomer å argumentere for at det ikke lenger var eierskap av produksjonsmidlene som skapte de største inntektene for kapitalistene, men immaterielle eiendeler som patenter, programvare og varemerker. Man fikk øynene opp for at kognitivt arbeid var i ferd med å erstatte fysisk produksjon som motor for økonomisk vekst.

Rundt 2010 kom de første plattformselskapene, som ved hjelp av apper og smarttelefonen posisjonerte seg som mellomledd i næringer som transport og matlevering. Med dette oppstod òg en ny klasse løsarbeidere med enkeltmannsforetak som angivelig jobber når de selv vil. Spoler man fram til i dag, er kunstig intelligens det foreløpig siste leddet i transformasjonen av arbeidet: Pessimistiske anslag antyder at mange godt betalte middelklassejobber vil effektiviseres bort raskt og uten klare erstatninger.

Hva skal en kunstner gjøre med dette som bakteppe? Og hva betyr endringene i hvordan samfunnet forstår og organiserer arbeid for kunstnere, som ofte uansett står utenfor det ordinære arbeidslivet?

En liten og oppfinnsom utstilling på det kunstnerdrevne visningsstedet Podium i Hausmanns gate i Oslo, «Travail Utile, Inutile» («nyttig arbeid, unyttig slit»), kuratert av Una Mathisen Gjerde, samler kunstnere fra ulike deler av Europa og forsøker å gi noen innsikter.

Rett innenfor dørstokken møter man på duoen Ellinor Aurora Aasgaard og Zayne Armstrong (for tiden også aktuelle med DNB Sparebankstiftelsens kunstpris) og deres hvite Ikea-klesskap av enkleste modell. På innsiden er det risset en tegning av en mannsfigur som ligner sankt Sebastian, utsatt for kniver og piler med hendene bakbundet. Rundt ham er det remser av tekst i nummererte lister, hvor medisinske diagnoser som hjernehinnebetennelse og meslinger står side om side med «fascist media» og politiske klager over plattformøkonomien.

Å stikke hodet inn i det smale skapet til Aasgaard og Armstrong er å dykke inn i en hypokonders feberdrøm – et særskilt oppfinnsomt register over alt som kan gå galt for samfunnet og individet. Dette er et bekmørkt, men også humoristisk verk som setter form på en type fremmedgjøring hvor den som står utenfor strukturer som arbeidslivet, ser sammenhenger overalt: Politiske kriser blir til kroppslige symptomer, samtidig som hverdagslige engstelser er umulige å skille fra store systemfeil.

«Kunstnerne sorterer gjennom det kapitalismen har forkastet»

I et hjørne av galleriet ligger det et sammenrast og knust stillas, tilsvarende slike man kunne forventet å se foran en bygningsfasade, bortsett fra at søylene i dette tilfellet er støpt i en skjør og litt gjennomskinnelig voks. Spanske Victor Santamarinas skulptur fungerer i kontekst av denne utstillingen som en metafor for at det sosialdemokratiske verdigrunnlaget som lenge var en sentral del av samfunnskontrakten i mange europeiske land, i dag er svekket.

Spekulativ gevinst som mulig utvei fra arbeid står sentralt i videoen til franske Morgane Baffier. Den tar for seg den virale fortellingen om James Howells, en IT-tekniker som ved et uhell skal ha kastet en harddisk med nøkkelen til 8000 bitcoin (i dag cirka ti milliarder kroner). Baffier skildrer Howells desperate forsøk på å finne disken gjennom grensesnittene til Wikipedia og Google Maps. Slik gjenskaper hun følelsen av å sortere seg gjennom informasjon på nettet, i klar parallell til Howells desperate forsøk på å lete seg gjennom en søppelfylling etter disken.

I videoen til bosniske Selma Selman, som har romani-bakgrunn, ser vi henne og familiemedlemmer demontere en eldre Mercedes for å hente ut verdifulle metaller. Samtlige er kledd omtrent som karakterer fra filmen «The Matrix»: svart fra topp til tå, skinn og solbriller. Slik posisjonerer de seg som hackere som bryter seg inn i et økonomisk system de ellers blir holdt utenfor.

«Travail Utile, Inutile» forsøker egentlig ikke å gi et enhetlig svar på hva arbeid er i dag. Det ville vært en vanskelig, kanskje til og med umulig oppgave for en såpass liten utstilling. I stedet peiler den seg inn på den utbredte skepsisen til arbeid som er generasjonstypisk for yngre millennials og gen z-ere.

I mange europeiske land og USA er etterkrigstidens sosiale kontrakt – om at utdanning og arbeid skal gi sikkerhet og stabilitet – for lengst svekket eller brutt. De mentale fluktstrategiene er gjerne å fantasere om plutselig rikdom eller resignert tilbaketrekking. Varianter av denne misnøyen gjennomsyrer hele utstillingen, ikke bare i den gjentatte innrammingen av arbeid som en form for utnyttelse man helst vil unnslippe, men også i den bevisst træsj-aktige og nokså sterile estetikken.

For kulturkritikeren Walter Benjamin var skrapplukkerne som levde av å sortere gjennom storbyens søppel på slutten av 1800-tallet, analoge til den modernistiske dikteren. Begge står på utsiden av arbeidslivet og sorterer gjennom henholdsvis samfunnets faktiske og metaforiske avfall.

Kunstnerne i «Travail Utile, Inutile» sorterer gjennom det kapitalismen har forkastet, og finner verdi i avfallet og i kunstnerens klassiske outsider-rolle. Å dedikere seg til kunsten kan være en aldri så liten protest mot forestillingen om at arbeid må gi økonomisk avkastning for å være legitimt. Eller, like gjerne, et veddemål om å tre gjennom nåløyet til kunstfeltets toppsjikt og dermed slippe unna lønns­arbeidets grå slit.