Noe av det mest fascinerende med e-postene til Jeffrey Epstein, er det innblikket de gir i elitenes skjulte maktutøvelse.
Makta ligger ikke bare i å kunne ta beslutninger. Den ligger også i å ha tilgang til andre som tar beslutninger. Og Jeffrey Epstein hadde mer tilgang enn de fleste. Den overgrepsdømte milliardæren var en selverklært venn av både Donald Trump og Bill Clinton, Elon Musk og Peter Thiel, Muhamad bin-Salman og Thorbjørn Jagland, ja, han hevdet sågar at han hadde avslått en invitasjon til å møte Vladimir Putin fordi den russiske presidenten ikke satte av nok tid.
I mediedekningen har Epsteins makt og innflytelse imidlertid blitt overskygget av hans forbrytelser mot unge kvinner. Epstein var dømt for sex med en mindreårig og ble etterforsket for menneskehandel da han døde. Det er all mulig grunn til å være forarget over at ikke flere tok avstand fra ham på grunn av dette, og det gjør helhetsinntrykket av elitenes modus operandi enda mer grotesk. Men skal vi forstå hvorfor, må vi anerkjenne at han var en fyr som andre politiske spillere hadde bruk for, enten det var for å få innsikt i psykologien til Donald Trump eller opprette diplomatiske kanaler til Russland.
Den aller mest påfallende utelatelsen i den ellers breie mediedekningen er likevel hvor få som nevner hvem han brukte denne makta til å tjene. Som vi skrev på fredag: Epstein jobbet for Israel. Nettstedet Drop Site News har i en rekke avsløringer vist hvordan Epstein i mange av sine roller fremmet interessene enten til den israelske staten eller israelske sikkerhetsselskaper.
Hvorfor blir ikke disse avsløringene fulgt opp av andre medier?
En av grunnene til at det er så mye berøringsangst rundt spørsmålet om Epstein og Israel, er trolig frykten for å gi næring til konspirasjonsteorier. I mange år har det blitt hevdet at Epstein var en Mossad-agent, og at han filmet sine rike og mektige venner ha sex med unge jenter, noe som kunne brukes til å presse dem til å føye seg etter Israels interesser.
Problemet er bare at teorien ikke er tatt helt ut av det blå. Vi vet allerede at Epstein trolig satt på kompromitterende informasjon om mektige mennesker. Nå er det altså kommet fram en rekke nye bevis på koplingene hans til Israel: For eksempel at han arbeidet tett med Israels tidligere stats- og forsvarsminister Ehud Barak om å fremme israelske interesser overfor presidentene i både Russland og USA. Drop Site News har også avslørt at han var en krigsprofitør som inngikk avtaler på vegne av israelske overvåkings- og sikkerhetsselskaper i land som Mongolia og Elfenbenskysten.
Dette betyr ikke at konspirasjonsteoriene er sanne. Tvert imot: Kanskje er den store historien her heller at Epstein – slik den geopolitiske kommentatoren Van Jackson hevder – som mekler mellom israelsk etterretning og utenlandske oligarker og kleptokrater utgjorde «en vital arterie i USAs globale hegemoni».
Likevel: Israel nevnes knapt i Epstein-dekningen. Når en så viktig del av historien blir utelatt, da søker folk til andre kilder. I dette tilfellet er det spesielt farlig, fordi det bidrar til en tendens der ytterliggående høyrekrefter får framstå som sannsigere i en av de sentrale sakene i mediebildet – en sak som engasjerer vanvittig mange mennesker rett og slett fordi den har «alt».
«I dette tilfellet er sannheten ille nok i seg selv»
Det beste eksempelet på dette er Marjorie Taylor Greene, kongressmedlemmet fra Georgia som denne helga havnet i åpen konflikt med Donald Trump.
Årsaken til konflikten er at Greene har ledet an i kampanjen for å offentliggjøre de såkalte Epstein-filene. Hun var en av få republikanere som var villig til å stemme for et lovforslag som krever at justisdepartementet frigjør alt materiale de sitter på fra etterforskningen av den avdøde overgriperen.
Egentlig forsøkte Greene her bare å holde Trump til et løfte han selv ga i valgkampen, men som han gikk tilbake på etter seieren, til stor furore blant hans mest ivrige støttespillere. Konflikten førte til at Trump i helga kalte Greene en forræder, mens Greene beskyldte Trump for å sette livet hennes i fare.
Men også her overser mange medier at saken for Greene først og fremst handler om uenigheter i synet på Israel. Greene er del av et stemningsskifte på høyresida i USA, der mange ser støtta til Israel som et brudd med Trumps løfte om å sette «Amerika først». Og hun ser Trumps snuoperasjon i Epstein-saken som et forsøk på å dekke over disse koplingene.
«Jeg tror det riktige spørsmålet å stille er: jobbet Jeffrey Epstein for Israel?» sa Greene i et intervju med CNN i helga og la til at hun var stolt av at hun aldri hadde mottatt penger fra den proisraelske lobbyorganisasjonen AIPAC.
En annen innflytelsesrik eksponent for denne Israel-kritikken er Tucker Carlson. Han hevder rett ut at Epstein drev utpressing av amerikanske tjenestepersoner på vegne av Israel. På programmet sitt hadde Carlson nylig også med seg Nick Fuentes, en åpent antisemitt med enormt gjennomslag blant unge, amerikanske menn. Fuentes har hevdet at Trumps helomvending i Epstein-saken viser at hele Maga-prosjektet var en svindel.
Nå ser opprøret deres langt på vei ut til å ha lykkes. Natt til mandag snudde nemlig Trump igjen – og ba republikanerne i Representantenes hus støtte lovforslaget om å frigjøre Epstein-filene. «Vi har ingenting å skjule» uttalte han. Dagen etter forsvarte han Carlson, som har fått kritikk fra mange konservative for å slippe til Fuentes på programmet sitt.
I går skulle Representantenes hus stemme over lovforslaget om å offentliggjøre Epstein-filene. Hva som dukker opp, gjenstår å se. Det vi allerede kan slå fast, er at saken har vært en gavepakke for den politiske bevegelsen som ønsker å presse Donald Trump enda lenger mot høyre. Den har også gitt næring til voksende, antisemittiske krefter som bare leter etter bekreftelse på ideen om en jødisk verdenskonspirasjon.
I tilfellet Jeffrey Epstein er sannheten ille nok i seg selv. Men hvis de store mediene fortsetter å skygge unna sentrale deler av sakskomplekset, vil det spille videre inn i hendene på en politisk bevegelse som kan få den pedofile menneskesmugleren og krigsprofitøren til å framstå uskyldig i sammenligning.
