Svein Lundeng har delt denne artikkelen med deg.

Svein Lundeng har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattTannhelse

Tannhelse er generell helse

Stig S. Frøland (Professor I medisin)

I statsbudsjettet for 2026 kuttes støtte til tannlege for personer med sterkt nedsatt evne til egenomsorg. Dette dreier seg om en rekke ulike sykdomsgrupper, for eksempel parkinsonisme, alvorlige revmatiske sykdommer og visse psykiske lidelser. Samtidig økes støtten til tannhjelp for friske, unge opp til 28 år. Denne prioriteringen er ganske uforståelig ut fra det vi i dag vet om tannhelsens betydning for generell helse.

En lang rekke forskningsartikler har for eksempel vist en sammenheng mellom aktiv tannkjøttsykdom – periodontitt – og ateromatotisk karsykdom, med økt risiko for hjerteinfarkt og hjerneslag. Dette kan dels skyldes at munnhulebakterier fra betent tannkjøtt spres med blodet og forårsaker skader på karveggene, dels den betennelsestilstanden som oppstår ved periodontitt med produksjon av sirkulerende betennelsesstoffer som skader blodårenes vegger. Disse mekanismene kan trolig også forklare den påviste sammenhengen mellom periodontitt og Alzheimers sykdom og kognitiv svekkelse. En sammenheng mellom periodontitt og aktiviteten ved revmatoid artritt er også påvist.

Selv om mye forskning gjenstår på dette feltet, er det klart at tannhelse ikke kan ses isolert fra pasienters generelle helsetilstand. De nevnte budsjettkuttene i støtten til tannhelse vil svekke viktig tannbehandling hos utsatte pasientgrupper og vil kunne føre til økt utvikling og forverrelse av en rekke viktige sykdomstilstander. Dette vil ikke bare forverre pasientenes livssituasjon, men også føre til betydelige helseutgifter for samfunnet.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Landbruk

Staten og lamme­kjøttet

Tradisjonen tro har landbruksministeren rykket ut med en oppmuntring til å spise lammekjøtt i påsken – tydeligvis en fast post på departementets kalender. Er det en landbruksministers jobb å øke salg av kjøtt generelt, og lammekjøtt spesielt? Det er i så fall en «jobb» som strider mot faglige råd både fra Helsedirektoratet og Miljødirektoratet. Regjeringen handler også stikk i strid med klima- og kostråd i budsjettpolitikken. Av de mange milliarder som overføres til norsk landbruk årlig, brukes fortsatt cirka 90 prosent til husdyrprodukter. I statsbudsjettet står det at begrunnelsen for flere av kjøttsubsidiene er å «bidra til rimelegare kjøtt og foredla kjøttprodukt til forbrukaren». Men dette er altså ikke nok; ministre går også ut i media og oppfordrer til kjøttspising. Hvor lenge erdetsiden en landbruksminister oppfordret til en plantebasert dag i uka, eller inviterte pressen til en vegetarisk middag? Har det i det hele tatt skjedd? Et av de mest effektive grepene for å redusere klimaendringer, er og blir å bytte ut kjøtt med plantebasert mat. Miljødirektoratet sier dette i klartekst – da bør regjeringen også klare å gjøre det. Landbruksministeren hevder at «dyr på beite (bidrar) til å ta vare på det biologiske mangfoldet». Men en svensk studie fra 2022, som undersøkte denne myten, fant at standard beiting hadde «ødeleggende effekter» på biodiversiteten.

Siri Martinsen
Klimaaktivisme

Økoglede og strategi

De siste dagene har det vært debatt i Klima-Norge om frustrasjon, sinne, håp og kjærlighet i klimakampen. 24. mars skriver Per Bjørn Foros at klimaaktivister må ty til «økoglede» for å leve i nuet og virke mindre desperate. 27. mars svarer Anne Klenge, som for tiden soner en fengselsstraff for en fredelig aksjon i 2022, at hennes handlinger ikke kom av desperasjon, men bevisste valg for å sette søkelys på fossilindustriens overmakt i Norge. At å trekke seg tilbake i økoglede ikke utfordrer kreftene som drar vår generasjon videre mot katastrofe. Klimabevegelsen har et omdømmeproblem.

Torbjørn Reitan Fyrvik
Kongehuset

Braanen-monarkiet

Hver gang Bjørgulv Braanen befatter seg med monarkiet, leser jeg ham med interesse. Fra 2003-kommentaren «Kommunistenes konge?» har han inntatt en helt særegen posisjon i den norske statsformdebatten, en slags «ærr’e så nøye ‘a»-holdning som likner så mange av de lunkne rojalistene som egentlig ikke bryr seg en døyt om Slottet, pomp og prakt og what not, de som fnyser av reportasjer om hva de kongelige bedriver på fritiden, men som synes Harald er en ålreit kar. Lunkne rojalister likner på lunkne republikanere, de som godt kunne tenke seg å fjerne kongefjesket, men som fryser på ryggen av skrekkscenarioet at president Carl I. Hagen skulle stå på slottsbalkongen og hylle barnetoget. Likevel, Braanen er ikke lunken, det skal han ha. Uredd quickstepper han rundt i venstresidesalaten av halvfordøyd gammelkommunistisk merke, troen på at bare vi fjerner kongehuset, er det klasseløse samfunnet rett rundt hjørnet. Han fortjener ros for å ha tatt et oppgjør med den fraseologien som har preget mye av norsk republikansk argumentasjon og serien av republikk-forslag som rituelt blir lagt fram for Stortinget hvert fjerde år.

Carl-Erik Grimstad