Til den det måtte angå: Det er bare du som kan lese denne teksten på baksiden av Klassekampen i dag. Alle andre vil se en småartig og navlebeskuende beretning om hvorfor besøk hos besteforeldre er vanskelige og slitsomme.
Allerede abonnent? Logg inn
Det leses gamle barnebøker for tida, nærmere bestemt mine gamle, nederlandske barnebøker. Det viser seg som vanlig at hukommelsen min ikke duger til noe. Formative opplevelser viser seg å være en bisetning, mens jeg har glemt hele plottlinjer eller, som i tilfellet med «Tante Patent», en hel kulturkritikk. «Tante Patent» er en liten bok av Annie M.G. Schmidt, Nederlands ubestridte barnebokdronning. Forsida viser en tegning av en vill figur i lendeklede og med hornet hjelm, og en pen, lilla dame. Dette er tante Patent.
donderdagKvisslaget står i et alvorlig moralsk dilemma: Puben hvor vi kvisser har blitt fratatt skjenkebevilling og serveringsbevilling av kommunen fordi de ikke betaler skatt og moms, bryter skjenkevilkår og generelt har veldig dårlig orden på ting. Likevel holder de åpent. Jeg er litt i stuss på hvordan dette foregår. På grunn av ferieavvikling i laget fikk vi ikke stilt på kviss denne uka og sjekket opplegget. Men det skal ha vært kviss. Er det da ingen som griper inn? Er strenge beskjeder formidlet i brevs form som sendes via Altinn den eneste reaksjonsformen man har på regelbrudd? Har ikke næringsmiddeletaten en slags ICE-lignende stormtropp som kan rykke inn med militær-taktikker og stenge hele sjappa hvis de ikke følger reglene? Hvor rangerer brudd på skjenkeloven i den store sammenheng? På onsdag fikk 40 syklister 1950 kroner hver i bot for å kjøre på rødt, men pubeiere kan bare drite i reglene uten at det straffer seg? Nå har politiet mast seg til det beredskapssenteret på Sofiemyr, og de har helikopter.
KonsulentenEg finn ikkje artikkelen igjen, men eg meiner å hugse at eg så ein eller annan meine noko om at det å vere ein vinglepetter har blitt eit samfunnsproblem. Noko i den duren. Eg kjende meg uansett treft. Eg er ein vinglepetter, og det har eg vel alltid vore. Når det kjem til små ting, som kva eg skal velje av snacks i butikken, kan eg bruke overmåteleg lang tid, noko som kan bli eit temmeleg stort tidssluk og at det endelege valet får altfor stor meining. Dersom eg, etter endeleg å ha betalt for noko, kjenner at nei, dette var ikkje rett val, kan kjensla av nederlag vere tyngande. Når det kjem til store ting, som kva eg skal gjere med livet mitt, utartar det seg noko annleis, men også litt (faretruande) likt. Her sjanglar eg mellom det eine og det andre i ein evig dirrande tilstand, som om eg faktisk var ein bøye på havet.
Smørbukken