I Tove Janssons forunderlige mummiunivers er Hufsa en slags stor, gråsvart skikkelse uten egenskaper – egnet til å fylle leseren med skrekk der hun glir gjennom fortellingene, omgitt av bitende frost. Bortimot ansiktsløs dukker hun opp, sier ingenting, men det er opplagt at hun er farlig. En perfekt figur til å projisere sin skrekk inn i.
Det som slo meg da jeg nylig bladde litt i en av mummifortellingene, er i hvilken grad oppfatningen og framstillingen av EU på norsk venstreside minner om Hufsa. EU er, i venstresidas framstilling, et stort, ansiktsløst fenomen – ofte omtalt som «byråkratene og lobbyistene i Brussel».
Dette fenomenet er, bortsett fra sin mørke framtoning, uten egenskaper, egnet til å fylles med hva som helst, det eneste som i bunn og grunn er sikkert, er at det ikke vil oss noe godt. Som Hufsa glir det fram i verden, direktiver og forordninger ligger strødd i sporene av den svære, gråsvarte skikkelsen som spiser sjølråderett til frokost.
Dette vil norsk venstreside beskytte oss mot. I EU-motstanden står de sammen med Senterpartiet og Fremskrittspartiet i Norge og ytre høyre i resten av Europa.
Men i hvilken grad er dette et realistisk bilde av EU? I en verden der Trump demonterer demokratiet i USA, og Putin kriger på fjerde året i Ukraina, burde kanskje norsk venstreside granske EU litt nærmere? EU er tross alt bygd på demokrati, rettsstat og menneskerettigheter, altså det som er truet av framvoksende autokratier som ikke legger særlig vekt på noen av delene.
Lite tyder dessverre på at norsk venstreside er interessert i å se nærmere på sitt indre Hufsa-bilde og om hvorvidt det ligner på det EU som faktisk finnes i verden.
Men om de gjorde det, hva ville de i så fall fått øye på? De ville for eksempel oppdage at det ikke er «byråkratene i Brussel» som styrer EU, men EUs folkevalgte organer: EU-kommisjonen, Ministerrådet og Europaparlamentet.
EU-kommissærene i EU-kommisjonen utnevnes av den folkevalgte regjeringen i hvert enkelt medlemsland. Hvert land har én kommissær. Slik har det seg at Estland, med i underkant av 1,4 millioner innbyggere, og Danmark med sine seks millioner, er like sterkt representert som Tyskland, med sine 83,5.
Estland har nå EUs «utenriksminister», Kaja Kallas. Danmark har kommissæren for energi og bolig, Dan Jørgensen.
Norsk venstreside sier nei til at vi skal ha en EU-kommissær.
Ministerrådet består av de folkevalgte fagministrene fra hvert enkelt medlemsland, som møtes for å samordne sine respektive politikkområder. Norsk venstreside vil ikke være representert her, som i EUs øvrige organer vil de heller som ikke-deltakere avvente avgjørelsene som tas. Slik har de liksom ikke ansvar, men selvfølgelig heller ikke innflytelse. Norsk venstreside mener det er best sånn.
«Norsk venstreside vil stå utafor og vente på hva EU kommer fram til»
Norsk venstreside mener også det er best ikke å være representert i EU-parlamentet. Parlamentsmedlemmene velges nasjonalt i hvert enkelt medlemsland hvert femte år. I parlamentet samles de i grupper med likesinnede fra resten av Europa, konservative, grønne, sosialdemokrater, venstreradikalere og ytre høyre. Sammen med Ministerrådet vedtar eller forkaster EU-parlamentet lovforslag fra EU-kommisjonen, og hver EU-kommissær må gjennom en nokså grundig høring i EU-parlamentet for å godkjennes, eventuelt underkjennes.
Her kunne for eksempel den nylig avgåtte stortingsrepresentanten for SV, Kari Elisabeth Kaski, jobbet sammen med danske Socialistisk Folkepartis Kira Marie Peter-Hansen og svenske Vänsterpartiets tidligere partileder Jonas Sjöstedt, for å styrke EUs klimapolitikk og arbeidslivspolitikk og sammen stått opp mot ytre høyre. Rødt ville funnet en likesinnet i Per Clausen fra danske Enhedslisten, bortsett da fra at Enhedslisten ikke er imot dansk EU-medlemskap.
Uansett, norsk venstreside vil ikke delta i et sånt arbeid. De vil heller stå utafor og vente på hva EU kommer fram til, for så å snakke om «byråkratene og lobbyistene i Brussel» når EUs avgjørelser går dem imot.
Så kan man forbauses litt over denne viljen på venstresida til å snakke ned byråkrater. Hvor hadde den norske velferdsstaten vært uten byråkrater som på oppdrag fra politikere først utredet og så gjennomførte politikken? At EU-byråkratiet kan være for stort og tungrodd, er en annen sak, men også det kunne vi jo jobbet for å endre om vi deltok på den politiske arenaen.
Og hvem er disse «lobbyistene»? For å holde oss til det hjemlige, er det for eksempel NHO, som har kontor i Brussel. Men det har selvfølgelig også LO. Så er det jo oljenæringa, naturligvis, men det er også miljøorganisasjoner, for eksempel Greenpeace. Så kan det jo i all stillhet bemerkes at oljelobbyen i hvert fall ikke har hatt mindre gjennomslag i Norge enn i EU.
Norske politikere er vel også strengt tatt å regne som lobbyister – utenforstående som kommer rekende for å forsøke å vri EUs politikk i en retning som gagner dem.
Jeg foreslår dét som et indre bilde for norsk venstreside neste gang de snakker om «lobbyistene i Brussel»: En Jonas Gahr Støre på gangen utafor et toppmøte, eller mer retro: eks-finansminister Trygve Slagsvold Vedum som ivrig lobbyist i korridorer og kontorer i den berømte Berlaymont-bygningen i Brussel, EU-kommisjonens tilholdssted.
Saken er at om norsk venstreside røsker det gråsvarte lakenet av sitt Hufsa-bilde av EU, vil de se at der inne befinner det seg demokratiske organer som utformer og vedtar EUs politikk. EU er ikke perfekt, men slik verden ser ut nå, har vi ikke noe bedre vern for demokratiet i vår del av verden. I tillegg, naturligvis, til alt annet som ikke lar seg løse av nasjonalstater, som for eksempel klimakrisa. Eller sikkerhet, for den del.
Jeg er usikker på hva det forteller om norsk venstreside at de ikke ønsker å delta i dette arbeidet, bortsett fra at det røper en voldsom mangel på ambisjoner og – kan det se ut til – ditto manglende tro på politisk arbeid.
«You’re not going to like what comes after America», sa som kjent Leonard Cohen. Der er Amerika nå. Det påvirker oss, og også i vår del av verden er ytre høyre på frammarsj. Det er ingen selvfølge at EU ikke skal krakelere eller implodere. Ingen av oss vil like det som i så fall vil komme etter EU.
Det er nitrist at norsk venstreside ikke vil bidra i det store demokratiske prosjektet EU er. Om EU skulle falle fra hverandre, vil det ikke hjelpe å ha stått utafor, reine og ranke og fullstendig uten ansvar – altså ansvarsløse.
