Det er noen ting vi nordmenn liker å tenke på som «typisk norsk»; Ostehøvel og binders. Matpakke og brunost. Og ikke minst; dugnad. Er det ikke typisk norsk å ta i et tak for felleskapets beste?
Ofte viser det seg at disse begrepene slett ikke er så unike for vårt land som vi liker å tro. Og det er dugnadsbegrepet et godt eksempel på. Nå viser det seg at også Brasil har et nært forhold til dugnad, eller mutirão, som de kaller det.
Og det er nettopp mutirão som er motto når Sør-Amerikas største land inviterer til FNs klimatoppmøte COP30. I to uker i november er verdens ledere samlet med næringsliv og sivilsamfunn til en felles klimadugnad.
Her skal det feies for egen dør når alle land skal vise hvordan de vil oppfylle målene fra Parisavtalen. Dessverre er det et stort gap mellom hva landene melder inn av ambisjoner, og det som ble lovet i 2015. Det vil kreve et kollektivt styrkeløft å fylle dette gapet. Men verdens land har planer om det motsatte; nemlig å produsere mer enn dobbelt så mye fossil energi i 2030 som det 1,5-gradersmålet tillater.
Som på alle andre dugnader, må innsatsen stå i forhold til evne. Norge har således et stort ansvar. Vi er et rikt oljeland med muligheter til å bidra til rettferdig omstilling og utslippskutt. Dessverre fortsetter regjeringen å dele ut nye letelisenser, og i løpet av året vil Norge ha investert 274 milliarder kroner i olje og gass – mer enn på ti år.
Det blir fort dystert når man snakker om klimaet. Samtidig gir det som skjer de neste ukene i Brasil grunn til optimisme. Tenk at nesten alle verdens land og ledere er samlet på ett sted for å lage en felles plan for jordas beste! Så er ikke USA med i år, og den geopolitiske situasjonen er mildt sagt utfordrende. Men det er også mange som ønsker å dra i samme retning, og være med på menneskehetens kanskje viktigste dugnad. Nå må Norge, med klima- og miljøminister Bjelland Eriksen i spissen, vise at vi er klare for å gjøre vårt.
