Akkurat nå

31-bussen

O’hoi Tavafole

Eg står på Carl Berners plass og ventar på bussen. Klokka er 18:36. Det lyser «kansellert» frå stanga over meg. Eg og fleire ventar på neste. Me vert fleire og fleire. Bussen kjem, og eg vurderar å vente på neste, men eg er allereie seint ute. Me pressar oss på som sild i tønne. Eg får meg sitjeplass framfor vagnplassen, på fremste rad for det største kaoset eg har opplevd.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Mitt Everest: Mot toppen

Me står inne i trappeoppgangen. Ser me opp, kan me sjå toppen. Målet. Der er me ikkje enno. Kompisen min tek tak i madrassen, det er han som skal rygge oppover. Eg trur det er tyngre. Første etappe.

O’hoi Tavafole

Mitt Everest

-1. etasje. Me har akkurat innsett at madrassen ikkje passar i den store heisen i blokka. Alt anna er frakta opp i 8. etasje, og dette er siste etappe. Eg ser kompisen min i auga, og med ei stille semje om at me ikkje har noko anna val, så tek me tak i kvar vår ende og set kursen mot trappeoppgangen. Første hinder.

O’hoi Tavafole

Hundeliv

I helga passet jeg hund. Hunden til min mor og far, vel å merke. Han heter Milo. På søndag ble han fem år, så jeg har jo lært ham å kjenne med tida. Og han er verdens fineste hund – hvite krøller, dype, brune øyne. Oppmerksomhetssyk og kosete.

Fie