Akkurat nå

Mitt Everest: Mot toppen

O’hoi Tavafole

Me står inne i trappeoppgangen. Ser me opp, kan me sjå toppen. Målet. Der er me ikkje enno. Kompisen min tek tak i madrassen, det er han som skal rygge oppover. Eg trur det er tyngre.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Mitt Everest

-1. etasje. Me har akkurat innsett at madrassen ikkje passar i den store heisen i blokka. Alt anna er frakta opp i 8. etasje, og dette er siste etappe. Eg ser kompisen min i auga, og med ei stille semje om at me ikkje har noko anna val, så tek me tak i kvar vår ende og set kursen mot trappeoppgangen. Første hinder.

O’hoi Tavafole

Hundeliv

I helga passet jeg hund. Hunden til min mor og far, vel å merke. Han heter Milo. På søndag ble han fem år, så jeg har jo lært ham å kjenne med tida. Og han er verdens fineste hund – hvite krøller, dype, brune øyne. Oppmerksomhetssyk og kosete.

Fie

Naiv

Når jeg reiser til storbyer, har jeg en tendens til å ende opp i litt småshady strøk. Og jeg liker å reise, så med tida har jeg fått meg en ganske dårlig track record. Lista er for lang til å oppsummere her, men jeg skal trekke fram noen eksempler. La oss begynne med Istanbul. Her bodde jeg i et halvt år da jeg var student. Området het Kasımpaşa og er kanskje mest kjent for fotballklubben med samme navn – i tillegg til at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan ble født her. Gjør man et kjapt Google-søk, finner man også ut at området har lavest verdi på Istanbul-versjonen av brettspillet Monopol.

Fie