De siste årene har det vært uro omkring det akademiske publiseringssystemet, både i norske og internasjonale forskningsmiljøer. Presset for å publisere har økt enormt på få år, og antallet faglige artikler har eksplodert, både nasjonalt og globalt. Den store mengden artikler har likevel ikke gitt oss flere vitenskapelige gjennombrudd eller en mer kunnskapsbasert verden.
Publiseringspresset har ført til en rekke problemer. Jaget etter publikasjoner tar mye tid og ressurser som kunne vært brukt på bedre måter. Det er også blitt stadig mer krevende å finne kvalifiserte fagfolk som kan lese og drive kvalitetskontroll av alle artiklene, det såkalte fagfellesystemet. Det sterke publiseringspresset har dessuten gjort at enkelte forskere er blitt fristet til å ta snarveier, opptre uredelig eller rett og slett jukse.
Mange frykter derfor at publiseringssystemet ikke lenger greier å sikre en god kvalitet på alt det som utgis, eller at for mye uviktig forskning blir publisert. Det er en alvorlig situasjon, både for forskningsmiljøene og for samfunnet som helhet. Tilliten til vitenskapen er avhengig av god kvalitet og seriøsitet i de arbeidene som utgis.
Tirsdag denne uka la NIFU-forskerne Henrik Karlstrøm og Sabine Wollscheid fram en undersøkelse om dette temaet, bestilt av Forskerforbundet. Rapporten, med den litt pessimistiske tittelen «Borg på sviktende sand?», ble lagt fram på Forskerforbundets årlige forskningspolitiske seminar.
«Enkelte forskere er blitt fristet til å ta snarveier, opptre uredelig eller rett og slett jukse»
Forklaringene på de problemene vi står overfor, er flere. Den viktigste er overgangen til såkalt «åpen publisering», der det ikke lenger er leseren som betaler for tilgangen til en artikkel, men forfatteren og hans eller hennes arbeidsgiver. Forfatterbetalinga skaper insentiver for tidsskriftene til å akseptere og publisere artikler som kanskje ikke holder mål. Med heldigitale utgivelser er dessuten produksjon og distribusjon av forskning blitt enkelt og billig.
Parallelt med dette har det vokst fram useriøse aktører på feltet, såkalte «røvertidsskrifter» som forsøker å melke forfatterne og deres arbeidsgivere for penger til utgivelser. I tillegg har universitetene og forskningsinstitusjonene fått deler av sine bevilgninger knyttet til kvantitet gjennom det såkalte tellekantsystemet: Jo flere artikler ut, jo mer penger inn. Det samme gjelder mange steder for den enkelte fagperson: Skal de fagansatte beholde sin forskningstid, er de avhengig av å levere et visst antall titler i året. Det bidrar til publiseringspress og masseproduksjon av artikler med middelmådig kvalitet.
Til sammen har dette gjort at volumet på vitenskapelig publisering har mer enn tredoblet seg på to tiår, ifølge Karlstrøm og Wollscheid. Og da har jeg ennå ikke nevnt hvordan kunstig intelligens kan komme til å utfordre forskningspubliseringen i årene som kommer.
Til tross for det alvorlige temaet og den litt dystre tittelen, har NIFU-rapporten også en optimistisk side: Det er nemlig ingenting som tyder på at forskningssystemets evne til å tilpasse seg er varig svekket, hevdes det. Forskningen har mekanismer for selv-korreksjon, selv om de kan være saktegående.
Derfor er debatten som nå reises viktig. Målet må være at forskerne, forskningsinstitusjonene og politikerne sammen greier å skape et nytt system. Presset på mengde og kvantitet må erstattes med fokus på kvalitet og langsiktighet. Det må aksepteres at god forskning tar tid. Forskersamfunnet må få tilbake kontrollen over publiseringssystemet, slik at de viktige, gode og vesentlige publikasjonene får skinne. Det fortjener både de og vi.
