Klassekampen har hatt flere artikler som tar for seg utviklingen i EU. Den 15. oktober hadde Christian Anton Smedshaug fra Agri Analyse en artikkel der han hevder at nå står EU på kanten av stupet. EU-samarbeidet er i ferd med å forvitre på grunn av store økonomiske utfordringer. Det er ikke første gang Smedshaug kommer med dystre spådommer om EU. I 2016 utga han boken «Europa etter EU», hvor han mente at unionen befant seg på sotteseng. Vi måtte alle forberede oss på et Europa etter EU. I dag kan vi etterprøve disse ti år gamle spådommene. Vi må fastslå at EU-samarbeidet er mer vitalt enn noensinne.
Rett nok har det vært en rekke alvorlige kriser i samarbeidet. Etter østutvidelsen i 2004, trodde mange at det felles arbeidsmarked skulle bryte sammen. Under gjeldskrisen i Hellas i 2008 hevdet mange at euroen ville bryte sammen. Under innvandringskrisen for fem år siden fryktet mange at Schengen samarbeidet ville havarere.
Men hva skjedde? Etter østutvidelsene kom det nye ordninger for det felles arbeidsmarkedet. Eurokrisen førte til at ble det etablert et felles krisefond, strengere budsjettregler og en stabilitetsmekanisme. Innvandringskrisen førte til endringer i Schengen regelverket. EU-samarbeidet kom ikke bare gjennom krisene, det kom styrket ut på den andre siden.
Den tyske statsviteren Ulrike Guérot har påpekt at EU gang på gang har klart å håndtere omstendigheter som har truet samarbeidet, at samarbeidet har vist en bemerkelsesverdig evne til å fornye seg. Den franske superøkonomen Thomas Piketty har framhevet hvordan EU har brukt krisene som utgangspunkt for å styrke institusjonene, særlig gjennom bedre økonomisk koordinering etter finanskrisen.
Disse observasjonene kan ikke ha gjort noe sterkt inntrykk på Smedsrud når han i Klassekampen (15. oktober), varsler at EU nå «står foran stupet». Nå bruker han den to år gamle rapporten fra tidligere sjef for EUs sentralbank Mario Dragho for å begrunne for sin spådom om at EU kan falle utfor stupet.
I Klassekampen (25. oktober) følger historikeren Idar Helle opp. Han sammenholder Smedshaugs prognose basert på Draghis rapport, med synet til Draghi selv og til Pikkety. Helle noterer at Smedshaug gir en dystrere og mer ubarmhjertig analyse av EUs utvikling enn Draghi og Pikkety. Også Helle peker på at EU flere ganger har maktet å snu økonomisk stagnasjon og tilbakegang til politisk triumf og dypere integrasjon.
Smedshaug har rett i at det i dag er forhold som kan true EU-samarbeidet. Men de ligger neppe på det økonomiske området, slik Smedshaug mener. Etter mitt syn ligger de store utfordringene for EU-samarbeidet nå på feltet «Sikkerhet og forsvar».
«Vi øyner et nytt dilemma for Norge: Skal vi velge mer USA eller mer Europa?»
Disse utfordringene er skapt av president Trump. Hans mange uttalelser om Nato og europeisk sikkerhet, gjør at vi vanskelig kan tale om en amerikansk sikkerhetsgaranti til Europa. Det er med andre ord ikke gitt at europeerne i en krisesituasjon vil få den amerikanske støtten de i mange tiår har lagt til grunn for egen sikkerhetspolitikk.
Det betyr i praksis at europeerne må ta mer ansvar for egen sikkerhet. De må gradvis bygge opp europeiske ordninger for sikkerhet og forsvar. Noe skjer innenfor Nato der «det europeiske beinet» styrkes. Samtidig har EU-landene etablert PESCO som legger til rette for tettere forsvarssamarbeid gjennom felles prosjekter, kapasitetsutvikling og samordning av forsvarsindustrien. Tanken om en europeisk dronemur drøftes i hovedstedene. Det arrangeres jevnlig felles europeiske militærøvelser.
Etablering av europeisk forsvarssamarbeid er ingen enkel prosess og vil ta lang tid. Ukraina-krigen har vist at det er store uenigheter innad i EU der medlemsland som Ungarn og Tsjekkia trekker i en helt annen retning enn flertallet. Dessuten vil de fleste land vil hegne om sin nasjonale suverenitet på feltet «forsvar og sikkerhet». Vi kan derfor vente mange konflikter, og sikkert også kriser, i dette arbeidet mot europeiske forsvarsordninger
Trumps USA utfordrer ikke bare EU-landenes. Trumps syn på europeisk sikkerhet er også en utfordringer for Norge. Vi har mer enn noe annet europeisk land satset på et tett nært militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med USA. Vi har nå omfattende baseavtaler med USA og gjennom deltakelsen i F-35-programmet er norske kampfly innlemmet i et bredt amerikansk ledet nettverk, etc.
Vi øyner et nytt dilemma for Norge: Skal vi fortsatt skal lene oss tungt på USA eller skal bevege oss i europeisk retning. Skal vi velge mer USA eller mer Europa? Noen vil svare: Ja takk, begge deler. Men hvis USA og Europa fortsetter å gå i hver sin retning, står Norge i fare for å forskreve seg. Vi må velge hvilket ben vi skal sette tyngden på.
Vi øyner den største utfordringen for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk siden 1949. Det blir svært vanskelig å håndtere. Kan og vil Norge bygge ned det omfattende avtaleverket med USA? Kan Norge knytte seg til EUs begynnende forsvarssambeid uten å være medlem av EU?
Den striden vi nå øyner, vil bryte opp den brede konsensus om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi aner et nytt mønster der Sp og Frp vil ønske å knytte Norge enda nærmere til USA, mens Ap, Høyre, V og MDG vil trekke Norge i europeisk retning. I denne dragkampen vil antakelig SV og Rødt først bli lammet og så søke etter en mulig tredje vei før de nok vil ende på samme linje som sine europeiske søsterpartier.
Smedshaug er opptatt av at kriser i EU kan føre til at samarbeidet forvitrer. Forsøkene på å utvide EU-samarbeide til å omfatte sikkerhet og forsvar vil antakelig føre til kriser. Men gitt EU-samarbeidets historie, er det ikke usannsynlig at europeisk samarbeid kan komme ut på den andre siden med sterkere integrasjon og et styrket europeisk skjebnefellesskap.
