Selv ikke Edgar Allan Poe kunne toppet en episode som denne:
«Jeg spiste rotta med pelsen på, og jeg kunne kjenne smaken av rottelever. Jeg spiste alt tarminnholdet.»
«Rotta rispet meg opp i ganen og beit meg i tunga. Det eneste jeg spytta ut, var tennene. Halen tygde jeg på lenge, det var protein og en stor nytelse.»
Mannen som forteller hvordan man fortærer ei levende rotte i skjul for sine voktere, heter Oleksii Anulia og er fra Tsjernihiv i Ukraina. Oleksii ble tatt til fange av «spesialoperasjon»-soldater i mars 2022 og var gjennom flere ulike leirer før han ble frigitt i en fangeutveksling ni måneder etter. Etter ti måneders rehabilitering blant annet i Latvia var han klar til å fortelle sin historie, som kom i bokform i mai i år.
Oleksii var en svær og veltrent kar, kampsportutøver og livvakt. Da han 28 år gammel ble tatt av russerne, veide han 102 kilo og målte 192 cm. Ved frigivelsen veide han 62 kilo og målte 186 cm. Alle indre organer er skadd. I dag kan han med store anstrengelser gå én kilometer.
Bak denne kjølige biometrien ligger ubegripelige mengder tortur. Tortur av alle slag et friskt sinn kan forestille seg, og enkelte vi vil streve litt mer med. I en fangeleir i Tula-regionen, forteller Oleksii, ble han og de andre fangene slått regelmessig klokka 7, klokka 8, klokka 10 og gjerne en ekstra omgang før lunsj, som kunne bestå av to spiseskjeer makaroni eller en spiseskje bokhvete blandet med vann, og litt brød som han ikke greide å fordøye. Han prøvde å begå selvmord med ei fille søkkvåt av piss, men mislyktes og fikk en ekstra runde juling isteden.
I barndommen var jeg som gutter flest opptatt av makabre historier. Jeg fant tidlig fram til Poe, selvfølgelig. En sentral faktor i fornøyelsen eller nytelsen man opplever ved sånt, er avstand. Psykologisk trenger vi å polstre oss mot redslene med tid og rom.
Når behovet melder seg, har jeg de siste åra hatt et eksemplar av Solsjenitsyns «Gulag-arkipelet» liggende i komfortabel rekkevidde. Der kan man slå opp på måfå og alltid finne noe, en ny avgrunn i menneskenes grusomhet mot hverandre, i sadismens endeløse oppfinnsomhet.
Da jeg var yngre, fylte holocaust-fortellinger samme funksjon, men som eldre og mer kresen ønsker man et større psykologisk raffinement. Sovjetunionen under Stalin hadde nær 30 år til å finslipe ondskapen, og dessuten et større tilfang av statsfiender. Bare i 1937, i fredstid, ble det skutt 700.000 mennesker. Mange av disse hadde ikke gjort annet galt enn simpelthen å havne på en kvote.
«Russland er fremdeles verdensmestre i å gjøre det jævlig for folk, særlig sine egne»
Så det overrasker ikke så kraftig at dagens Russland holder de makabre tradisjonene i hevd. Tross alt var KGB arvtaker etter NKVD, Stalins hemmelige politi, og Vladimir Putin er igjen KGBs enearving. Russland er fremdeles verdensmestre i å gjøre det jævlig for folk, særlig sine egne. Undertrykkelsesapparatet fungerer noenlunde likt som i Stalin-tida, basert på angivere, vilkårlige arrestasjoner, et regimetro rettsvesen som aldri frikjenner, total kontroll over mediene, politiske attentater og vindusulykker.
På papiret har de ikke dødsstraff. På papiret har de pressefrihet, som innebærer at opposisjonelle journalister blir stemplet som «utenlandske agenter», noe de må gjøre publikum oppmerksom på ved hver publisering. De blir også jevnlig utsatt for vold.
Men voldsskruen og bestialiteten ser ut til å ha fått enda en omdreining, som Oleksii Anulia-historien illustrerer. Det henger åpenbart sammen med hva slags folk de rekrutterer. Alle russere er ikke potensielle sadister, krigsforbrytere og torturister, men mange nok er.
«Vår kultur er ikke basert på kjærlighet», sa Svetlana Aleksijevitsj, nobelprisvinner i litteratur fra 2015. «Den er basert på vold.»
Åsne Seierstads nye bok «Ufred» er et imponerende journalistisk arbeid som tar mål av seg til å skildre hva som skjer på gølvet, blant vanlige folk. Hun reiser på kryss og tvers av Russland, drikker ubegripelige mengder te og lokker historiene ut av folk som i utgangspunktet er redde for å snakke. Eller som har snudd og nå forfekter putinismens forskrudde evangelium, der Russland står for kristendom og familieverdier i kamp mot nazisme, satanisme, homofili og sånt.
En av mange minneverdige anekdoter i boka forteller om hvordan Putin-partiet Forente Russland i Murmansk (20 mil fra Kirkenes, just sayin’) skulle hedre kvinner som har mistet sønner og menn i krigen. Flere av dem fikk kjøttkverner i gave. Det ble naturligvis skandale, men så sto en glad heltemor fram i en video og fortalte at hun nettopp hadde planlagt å kjøpe en kjøttkvern, da dette lykketreffet fant sted.
Vi lærer også mye om hvem som lar seg rekruttere. Stikkord er fattigdom, alkoholmisbruk, familievold, omsorgssvikt, brutale barnehjem, dårlig skolegang, arbeidsløshet, fritak for fengselsstraff og utsikten til store kontantbeløp. Selv i Norge burde det la seg gjøre å støpe krigsforbrytere av slik malm.
For oss svorne makabrister skorter det nå stygt på avstand. Redslene foregår i sanntid og i vårt naboland. Norge håver inn tusener av milliarder på salg av olje og gass på grunn av Ukraina-krigen, og mens spionskipene stimer, snakker vi fortsatt om å bevare «de gode relasjonene i nordområdene».
Man hører lyden av negler mot lommebokskinnet når det debatteres om en brøkdel av krigsprofitten skal gå tilbake til Ukrainas frihetskamp. Burde ikke pengene heller gå til studielånssletting for folk i distriktskommuner? Det er som om vi lever i en parallell bobleverden.
Det er seint i oktober, på mer enn én måte. For fjerde år på rad trapper russerne opp rakettangrep mot ukrainsk infrastruktur. Sivile skal fryse, mangle vann og helst også tak over hodet. Slik skal Russland vinne en krig som for lengst er tapt, men som de politisk ikke kan avslutte. Nå går nesten 40 prosent av et hurtig skrumpende statsbudsjett til forsvars- og sikkerhetsformål. Landet smuldrer opp. Den aldersdemente orangutangen i Det hvite hus har med overlegg eller uforstand understøttet Putins forhalingstaktikker, og USA kan ikke lenger regnes som vår allierte i konflikten. Skal det bli noen vår, må vi europeere lage den sjøl.
