Mer velutviklet smak til besvær.
From the Pyre
Island/Universal
For halvannet år siden var den britiske kvintetten The Last Dinner Party det nye store. Debutalbumet «Prelude to Ecstasy» (2024) var et ekstatisk engelsk pop-teater. Attpåtil var det innhold under all staffasjen. Kort sagt: Bandet levde opp til hypen. Når oppfølgeren nå er her, må man spørre seg: Hva skjedde?
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.