Det foregår en stille energiomstillingsrevolusjon. Ikke i Norge, men i store deler av verden, med Kina og de andre store industrilandene i Asia i spissen. Klimakrisen er dokumentert gjennom seks omganger med rapporter fra FNs klimapanel. Vi har trodd at utslippene ville gå ned i takt med et økende kunnskapsgrunnlag og klimadiplomati. Men det globale CO₂-utslippet er 50 prosent høyere nå enn i 1990. Nå skyter energiomstillingen imidlertid fart. De globale CO₂-utslippene begynner å falle. Teknologiframskritt og markedsdrevne, markante prisfall på fornybar energi først og fremst fra sol, vind og batterier reduserer de globale utslippene mer effektivt enn klimadiplomatiet.
Energiomstillingen er nylig vurdert i rapporter fra Det internasjonale energibyrået (IEA), Veritas (DNV), Rystad og andre. Med farten i vekstøkningen som avtegner seg nå, konkluderer de med at globalt vil mer nyttbar energi komme fra fossilfrie kilder enn fra fossile kilder i løpet av tiden fram til 2050. Rystad sier allerede fra 2035, IEA fra 2040 og DNV 2050.
For å skynde på denne utviklingen, må virkemidlene i klimapolitikken flyttes over til energiomstilling. Klimaforhandlingene og detaljerte og ofte pinefulle nasjonale utslippsreduksjonsmål har lyktes i den forstand at det parallelt har vokst frem en energiomstillingssektor med en enorm innovasjonskraft og på få år er ny solkraft blitt billigere å bygge ut og drifte enn alle andre energikilder, 40 øre/kWh eller lavere i middel over anleggets levetid. I stigende prisrekkefølge følger deretter vindkraft på land, havvind, vannkraft, gass, kull og kjernekraft. Når stordriftsfordelene realiseres i fornybar energisektor, synker energiprisen kraftig. Dette i motsetning til økt fossilenergiproduksjon der råstoffet blir dyrere og dyrere. Sol, vind og vann er gratis.
Energisektoren står for cirka 80 prosent av de globale CO₂ utslippene. Hvis virkemidlene i klimapolitikken flyttes over på energipolitikken og -omstillingen, vil behovet for inngripende endringer i individuelle livsstilspreferanser gå ned. «Kjøttskam», «flyskam» og «dieselskam» løser ikke klimakrisen og har vist seg å være politiske signalbegreper som er samfunnssplittende og som reduserer tilliten til at demokratiske prosesser er til fellesskapets beste.
«Globalt er det å vente sterk vekst i sol- og vindkraft»
På ulike måter sier både IEA, Rystad og DNV i sine analyser at vi er i startfasen til et dramatisk skifte i energiproduksjonen, der fossilfri energi vil ta over og dominere. Vi står på terskelen til den fornybare tidsalderen.
Barnelærdommen at «Norge er verdensledende i produksjon og bruk av fornybar energi» gjelder ikke lenger. Fornybar energi fra sol og vind har globalt i noen år vokst nærmest eksplosivt, og utgjør sammen med vannkraft vel ti prosent av den globale energimiksen. Viktige samfunnssektorer som transport, industri og bygg elektrifiseres i økende grad. Det er nå en reell konkurranse mellom elektrisitet og fossil energi. Globalt er den årlige tilvekst av solkraft 20–25 prosent. Fornybar energi har gratis råstoff. Kjøp av olje, gass og kull utgjør 3–4 prosent av global BNP. Og fossilt energiråstoff er utrolig ineffektivt – bare omkring en tredel blir til nyttbar energi som kan bevege en bil framover eller en turbin rundt, resten av råstoffet går til spille som varme. Fornybar energi har svært små tap til sammenligning.
Energiomstillingen krever ny politikk. Naturkonflikter er ikke til å unngå når jordoverflaten tas i bruk til energiproduksjon. Det trengs store arealer. Store regioner må gå sammen om energiforsyningen for å utnytte den naturgitte tilgangen på sol, vind og vann slik at mangel på sol eller vindkraft i en del av regionen kan kompenseres fra andre deler av regionen. Teknologiske løsninger kan redusere naturkonfliktene betydelig, ikke minst ved å kombinere landbruksarealer og solkraftverk. Dette er særlig viktig på sørlige bredder. Global utjevning kan følge i fotsporene av en slik utvikling – 600 millioner innbyggere i Afrika er i dag uten elektrisitetsforsyning.
Norge har store naturgitte fortrinn, ikke minst ved at vi har store muligheter for å kunne produsere vindenergi når det er laber vind, for eksempel sør i Nordsjøen, og vi kan pumpe vann til høydebassenger når det er kraftoverskudd til bruk når det ikke er nok sol og vind. Det er nærliggende å tenke seg at den eksportorienterte norske kraftkrevende industrien vil miste konkurranseevnen hvis ikke den nasjonale kraftpolitikken omstilles i takt med mulighetene som åpner seg. Vilje til å delta i europeisk samhandling er da avgjørende.
Globalt er det å vente en sterk vekst i sol- og vindkraft, fall i energiprisene og reduksjon i utslippene. Kina setter på mange måter agendaen for den videre utviklingen. De kontrollerer i stor grad framtidens energiteknologier og med sine lave strømpriser har industrien et betydelig globalt konkurransefortrinn. Norge har relativt lave strømpriser nå, men er ikke forberedt på å møte den kinesiske utfordringen. Da må vi dra nytte av våre naturgitte fortrinn til økt fornybar energiproduksjon. Det forutsetter en felleseuropeisk satsing som vi er med på. Å lykkes med dette er også nøkkelen til en kraftig reduksjon i det europeiske bidraget til klimakrisen.
