Den største svakheten ved Norges etterkrigsoppgjør var hvordan forbrytelsene knyttet til det tyske folkemordet på jødene ble behandlet. Det alvorligste overgrepet som rammet dem, var da 772 norske jøder ble pågrepet og deportert i 1942 og 1943. De fleste ble sendt til Auschwitz og drept i gasskamrene eller døde av slavearbeid. Kun 37 overlevde.
At nazilederen Vidkun Quisling ble frifunnet for medvirkning til forsettlig drap, viste rettsstatens manglende evne til å gi den utsatte gruppen et minimum av rettferdighet. Det samme kan sies om frifinnelsen av Knut Rød, politiinspektøren som spilte en nøkkelrolle i planleggingen og gjennomføringen av de ulovlige deportasjonene. Saken har lenge vært omstridt, og er nylig tatt opp igjen i blant annet Dag Steinfeldt, i «Mannen som gikk fri» (2025).
Svikten i rettsoppgjøret etter jødeforfølgelsene gjaldt ikke bare toppsakene, men var gjennomgående både i påtalemyndigheten og domstolene, slik Christopher Harper viser i «Det ufullstendige oppgjøret» (2023). Rettspraksis bagatelliserte systematisk norsk medvirkning. De norske deltakerne i forfølgelsen ble «redusert til håndlangere som blindt, uten å stille spørsmål, adlød ordre og utførte sin bistand til fiendens folkemordprosjekt» (s. 94).
Ifølge Harper ble ingen av dem som planla eller deltok i arrestasjonene, tiltalt for ulovlig frihetsberøvelse, trelldom eller å hensette noen i hjelpeløs tilstand i et fremmed land (s. 99). Han spør om forklaringen er den utbredte oppfatningen av at «jødene ikke var landsmenn», men et fremmedelement – og at nettopp dette gjorde arrestasjonene så uanstrengt. «Ville politiet med samme servilitet arrestert lærere og deres familier og ekspedert dem til Akershuskaien for deportasjon? Jeg tror ikke det.»
Andre har vist hvordan ranet av jødisk eiendom ble videreført i rettslig drakt etter krigen, og hvordan norske myndigheter motvillig og sent – først i 1998 – erkjente overgrepet. Se Berit Reisel, «Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge» (2021).
Det historiske bildet bør også omfatte lovgiver og det justispolitiske nivået.
London-charteret for rettsoppgjøret i Nürnberg ble utarbeidet av de allierte under krigen og signert 8. august 1945. For Norges del trådte det i kraft 20. oktober samme år. Charteret definerte tre hovedkategorier av forbrytelser: aggresjonsforbrytelser, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Ingen av disse ble innarbeidet i norsk straffelov etter krigen. Det kunne og burde ha skjedd. Da kunne medvirkning til deportasjonene vært pådømt som de krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten (folkemord) de faktisk var. Straffen ville ha vært strengere, og videre plyndring av jødiske eiendommer nærmest umulig.
«Folkemordet rammet om lag 300 norske palestinere»
Likegyldighet og rasisme i majoritetssamfunnet rammet ikke bare jødene. Tatere og romanifolk, samer, kvener, skogfinner og romer ble utsatt for systematiske og ofte grove krenkelser, med rettsapparatet både som medvirkende og passiv tilskuer – før og etter krigen. Diskriminering og rettslige unnlatelser har heller ikke vært begrenset til nasjonale minoriteter, men har fortsatt overfor nye grupper under internasjonale konflikter.
Folkemordet på palestinerne og forbrytelsene mot menneskeheten i Gaza rammet om lag 300 norske palestinere. Disse var på besøk i Gaza 7. oktober 2023, deriblant 125 barn. De fleste overlevde folkemordet, fordi det var i Israels interesse at de aller fleste utenlandske borgere på Gazastripen ikke ble drept der, og derfor fikk reise ut. Minst to av de norske ble likevel drept i israelske bombeangrep på sivil infrastruktur.
Tre sentrale israelske ledere ble 28. november 2023 anmeldt til norsk politi for forbrytelser mot menneskeheten. Flere av de overlevende norskpalestinerne var med på denne anmeldelsen. I juni 2024 ble klagen over statsadvokatenes henleggelse utvidet til også å omfatte folkemord. Henleggelsen ble begrunnet med manglende ressurser og at arrestordre trolig ikke ville være effektivt.
Riksadvokaten har vært taus og tilsynelatende uvirksom i møte med anklagene. Siden i fjor sommer har Riksadvokatembetet unnlatt å avgjøre om det skal åpnes etterforskning. Ville dette skjedd hvis de norske palestinerne ble oppfattet å tilhøre «oss»? Svaret er trolig nei. De norske palestinerne som overlevde folkemordet er en svak gruppe som stort sett er glemt i alle sammenhenger hvor krigen og folkemordet diskuteres. De har ingen offentlig stemme og kan ignoreres, også av Riksadvokatembetet. Ingen av palestinerne er avhørt, kun ektefellene til de drepte har vært inne til «samtale», ikke vitneavhør. Domstolene helt opp til Høyesterett har avslått oppnevning av bistandsadvokat for den ene av ektefellene som fikk sin kone drept.
Norsk påtalemyndighet og deler av justisvesenet har åpenbart et forklaringsproblem.
Riksadvokatembetet er et statlig organ med handlingsplikt etter folkeretten ved reell risiko for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige krigsforbrytelser. Dette inkluderer plikt til å forhindre, motvirke og sanksjonere slike handlinger, utløst blant annet av ICJs midlertidige avgjørelse av 26. januar 2024 i saken mellom Sør-Afrika og Israel. I stedet har riksadvokat Jørn Sigurd Maurud holdt sin hånd over de største forbryterne og latt handlingene fortsette uforstyrret i snart to år.
I mellomtiden har deltakerne i det israelske militæret som har utført eller medvirket til folkemord kunnet reise visumfritt til Norge uten kontroll, til tross for norsk lovs krav om å stanse krigsforbrytere og folkemordere. Det er påfallende at justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) lar et ukjent antall høyreekstreme, mulige deltakere i massedrap på barn ferdes fritt i landet. Påstanden om at Norge ikke kan innføre visumkrav for israelere, er feil; det kan midlertidig gjøres når som helst av sikkerhetshensyn. Samtidig møter palestinere visumplikt, og sjansen de har for å besøke Norge eller slektninger her er minimal.
Hvem som er «de andre» kan skifte, men den skjulte rasismen i toppen av rettsapparatet består.
