Stilt overfor effekten av Donald Trumps politikk har Europa – som andre deler av verden – ikke noe annet valg enn å tenke helt nytt om sine handelsregler. For å si det litt enkelt: Hvis Europa ikke snart gir slipp på sin kjærlighet til frihandel, risikerer de en unik sosial og industriell katastrofe, og planeten vil også lide.
Ved fastsettelse av tollsatser har Trump fulgt en snever nasjonalistisk og heller kaotisk logikk (for eksempel ved å fokusere på USAs bilaterale handelsoverskudd), og har ofte skiftet kurs etter innfallsmetoden. Vi trenger den motsatte tilnærmingen: Tollsatsene må fastsettes på grunnlag av universelle og forutsigbare prinsipper.
Den første grunnen til å iverksette tollsatser er at internasjonal frakt skaper forurensning som utgjør syv prosent av alle utslipp globalt. Økonomene har lenge undervurdert denne miljøkostnaden, og har brukt en lav verdi for et tonn CO₂ (mellom 100 og 200 euro). Men stadig verre global oppvarming har ført til at verdien har blitt revurdert. Kostnadene med opphav i utslipp – naturkatastrofer, redusert økonomisk aktivitet og så videre – er nå anslått til rundt 1000 euro per tonn, hvis ikke mer, uten engang å ta hensyn til tap av velferd og ikke-økonomiske kostnader. Hvis vi bruker den nye verdien, må vi anvende gjennomsnittssatser på rundt 15 prosent på den globale handelsflyten for å kompensere for oppvarming forbundet med frakt, med store variasjoner avhengig av varetype.
Den andre berettigelsen for tollsatser er sosial dumping, skattedumping og miljødumping. Noen land har mindre strenge bestemmelser enn andre, slik at produsentene som er basert der, kan underby sine konkurrenter. Praktisk sett innebærer det at Kina nå står for 30 prosent av de globale utslippene, men av disse utgjør eksporterte utslipp rundt 20 prosent (eller seks prosent av den globale totalen). Ved en pris på 1000 euro per tonn, trengs en gjennomsnittssats på rundt 80 prosent på kinesisk eksport for å gjøre opp for denne miljøkostnaden. Hvis vi bare skal se på netto eksportert utslipp (etter å ha trukket fra importert utslipp), som ligger på omtrent ti prosent av Kinas utslipp (tre prosent av den globale totalen), ville nødvendig sats ende på rundt 40 prosent.
La oss så se på sosial dumping. Lønningene utgjør rundt 49 prosent av bruttonasjonalproduktet i Kina, sammenlignet med 64 prosent i Europa. Det gjør konkurransen skjev og vil kreve kompensasjon gjennom satser på rundt 15 prosent.
En tilsvarende beregning kan gjøres for skattedumping, særlig med tanke på bedriftsbeskatning og statssubsidier.
«Unilaterale tiltak blir kanskje nødvendig»
Verken her eller for CO₂ er målet i og for seg å straffe Kina, men å oppmuntre dem til å betale bedre lønninger, slik at kompensasjonssatsen etter hvert kan oppheves igjen. Kina har ikke behov for å samle seg endeløse handelsoverskudd. De bør først videreføre planene sine om avkarbonisering (her har de kommet lenger enn for eksempel USA), sørge for høyere lønninger og øke den nasjonale etterspørselen. Hvis USA ikke skifter kurs på lang sikt, vil Europa og Kina måtte pålegge dem store sanksjoner.
Tollsatser er på ingen måte et mål i seg selv: De kan oppheves dersom det kommer på plass bindende avtaler som oppnår samme mål. De kan også erstattes med målrettede økonomiske sanksjoner dersom det skulle vise seg å være mer effektivt. Det nøyaktige beløpet må fastsettes etter demokratiske forhandlinger som gjennomføres transparent, ideelt sett innenfor transnasjonale organer.
Det som er sikkert, er at beløpene som står på spill, er potensielt svært store: Mellom 50 og 100 prosent tollsatser for å veie opp for de negative eksternalitetene forbundet med frakt og dumping. Til sammenligning kan den beskjedne europeiske mekanismen for justering av CO₂-grensen forventes å tjene inn knapt 14 milliarder euro per år innen 2030 – det vil si 2 prosent av Kinas import og 0,5 prosent av den totale importen utenfra Europa.
La oss si det rett ut: Dette vil ikke få noen merkbar innvirkning på handelsflyten. Å påstå noe annet vil bare føre til bitter skuffelse. To sterke faktorer kan få Europa til å endre kurs. For det første det sosiale og politiske presset som oppstår fra den truende nye bølgen av tapte industriarbeidsplasser. Deretter det presserende behovet for at skatteinntektene skal betale Europas lån fra 2020 og finansiere nytt forbruk. Tollsatsene kan bidra til å løse dette.
Det største problemet er at Europa fortsatt er dypt forpliktet til absolutt frihandel. EU anerkjenner betydningen av å fremme bærekraftig og rettferdig utvikling. Det sier også grunnparagrafene i deres traktater. Men når det gjelder handling, nøler de med å bevege seg for langt fra absolutt frihandel i frykt for å utløse en uendelig proteksjonistisk spiral. Dette Pandoras eske-argumentet er forståelig, men forholdsvis svikefullt (det ble brukt for hundre år siden for å motsette seg enhver form for progressiv skattlegging, noe vi siden heldigvis har gått bort fra), og fremfor alt passer det ikke lenger med tanke på våre nåværende utfordringer.
Unilaterale tiltak blir kanskje nødvendig for å overvinne denne fastkjøringen, der enkelte land iverksetter nasjonale tiltak for å beskytte seg selv fra sosial dumping og miljødumping. Hvis vi bruker USA som eksempel, er det mulig at slike initiativer kommer fra høyresiden og nasjonalistene, noe som ville være beklagelig, siden utestengingslogikken til denne politiske leiren ikke vil løse noen av de sosiale utfordringene eller følelsen av å være forlatt som den utnytter for å få makt. Det er på tide at venstresiden i Europa og andre steder i verden begynner å diskutere bærekraftig og rettferdig handel og fremmer en ambisiøs handlingsplan.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
