Sammen bekjemper vi fascismen

Tre uker etter at jeg leverte min nyeste bok om fascisme til trykk, erklærte Donald Trump «Antifa» som en terrororganisasjon. Noen dager seinere fulgte krigsminister Pete Hegseth opp med en regelrett krigserklæring mot landets egen befolkning. Denne uka fulgte 79 EU-parlamentarikere fra 20 land opp, sammen med ungarske og nederlandske myndigheter. De vil kriminalisere anti­fascisme også her i Europa.

Demokratiet i USA er nå under rask avvikling, men amerikanerne har ikke til hensikt å gi seg uten kamp. Dessverre er det mye som tyder på at vi i Europa har mye å lære av amerikanerne – og at det haster.

«Vi klarte ikke å stanse dem, men vi fikk bremset dem», skrev en av de mange helt vanlige menneskene som ble involvert i arbeidet mot Trumps ICE-styrker i sommer. «De tok hundrevis av oss, men vi forhindret at de tok mange hundre flere», skrev en lærer fra Los Angeles på Bluesky. «Og jo da, de kommer tilbake. Det kommer sikkert til å bli verre. I USA kommer det til å være helt jævlig i lang tid, men de er ikke usårlige. Vær som LA; vær sand i maskineriet», oppfordret hun.

Noe av det mest rørende ved å følge med på den amerikanske motstandskampen har vært alle heiaropene og rådene fra mennesker som har stått i lignende kamper i sitt eget hjemland. Flyktninger fra autoritære regimer som Iran, Russland og Belarus har delt sine erfaringer og gitt råd om hva amerikanerne burde gjøre. Én av dem skrev dette i vår:

• Bruk de riktige ordene. Når politiet militariseres og settes inn mot fredelige protester, er det autoritær undertrykkelse. Si hva det er. Si det høyt. Overalt.
• Ikke vent på ordre. Bygg små motstandsceller. Nabolagskomiteer. Allianser i blokka der du bor. Opprett gruppe-chatter der dere legger planer om faktisk å gjøre noe. Begynn hyperlokalt, voks, beveg dere raskt.
• Bruk kultur som våpen. Løpesedler, dikt, musikk, kritt på fortauene, graffiti, gateteater. Når myndighetene ønsker frykt, gi dem visjoner og noe vakkert. Kulturen er det som gjør det mulig for oss å overleve i kampen.
• Ikke bare protester, sørg også for å samle ressurser. Penger til kausjon og bøter, vann, medisiner. Biler som kan gi folk skyss. Sett opp fond som kan finansiere folkekjøkken og organisere omsorgsoppgaver.
• Om du ikke selv befinner deg i en konfliktsone, oppfør deg som om du gjør det. Heng opp løpesedler på det lokale kjøpesenteret, organiser teach ins der du går på skole eller universitet, sett i gang aksjoner i gater og på torg. Få hverdagsplasser til å føles som motstandssoner.
• Bruk av militæret er et forsøk på å vise hvem som har makt og ikke. Ikke nøl i møte med dette. Droner, militærkjøretøy, tåregass, våpen: De vil at du skal være redd. Ikke gi dem frykten din. Gi dem organisering i stedet.
• Fortell lokale historier, ikke bare overskrifter. De første menneskene som forsvinner, er dem det ikke snakkes om, og som ikke får sin stemme forsterket av at andre gjentar dem. Løft fram stemmene deres. Gjør dem synlige, og bygg nettverk av synlighet.
• Pass på lungene dine. I tider som dem dere nå skal inn i, vil selv luften bli til et våpen. Røyk, gass, brann. Skaff deg masker, og bruk dem. Ta pauser. Del på ressursene. Ta vare på pusten din – det er den som bærer stemmen din.
• Å ta en pause er ikke å gi opp. Du vinner ikke en lang kamp ved å kollapse av utmattelse i første runde. Sørg for å drikke nok vann. Spis. Sov. Le. Og kom enda skarpere tilbake. Revolusjonen kommer til å trenge utholdenheten din.
• Forstå at det som skjer, er globalt. Det som skjer i ditt eget land, skjer ikke bare der. De autoritære regimene deler teknologi, lover, verktøy. Men slik er det også med motstanden. Du har venner overalt. Du er ikke alene. Du er en del av noe større. Oppfør deg deretter.

Slike tips kunne nok virke overdrevne for mange i januar i år. Noen måneder seinere hadde de blitt til svært praktiske råd for en ny hverdag. Og mens ordet «fascisme» i fjor virket fremmed for en hel del mennesker, er det nå blitt det eneste som gir mening. For hvilket annet ord kan oppsummere militærkjøretøyene i bygatene, kidnappingene, barna i håndjern, konsentrasjonsleirene, presidentportrettene på bygningsfasadene, selvsensuren, truslene om å frata politikere statsborgerskapet, og så videre?

I en verden der ytre høyre er blitt stadig mer på offensiven, og derfor mer åpne om hva det er de ønsker, er det blitt enklere å få øye på hvem vi er som må finne sammen for å stanse dem.

I fjor ble dokumentet «Mandate for Leadership 2025: The Conservative Promise», bedre kjent som «Project 2025», utgitt av The Heritage Foundation. Det er en dreie­bok for en postdemokratisk, patriarkalsk og rasistisk samfunnsorden, der migranter skal deporteres, fagforeninger kues, skeive jages tilbake i skapet, hjemløse fordrives fra gatene, kvinner umyndiggjøres og makten samles på et fåtall hender.

Da amerikanere begynte å skjønne hva Project 2025 egentlig innebar, gikk det ut oppfordringer i sosiale medier og i sivilsamfunnets organisasjoner: Les dokumentet, forstå hva planene deres er, og finn ut hva du kan og vil gjøre med det. Budskapets essens lød omtrent sånn: Finn ut hva hjertet ditt brenner mest for, gå dit du tror at behovet er mest akutt, og kjemp. Så roper vi på hverandre når vi trenger hjelp – og hjelper hverandre!

Opp gjennom historien har mange sosiale rettferdighetsbevegelser gått opp i limingen på grunn av diskusjoner om hvilke kamper som skal henvises til venterommet. Klasse­kamp foran kvinnekamp, kvinnekamp foran skeives kamp, homofiles kamp foran transpersoners kamp, og så videre. «Velg den fronten du vil kjempe på, og rop når du trenger hjelp», er en helt annen innfallsvinkel til motstands- og frigjøringsarbeid.

«Du har ­venner overalt. Du er ikke alene. Du er en del av noe større»

Tidligere arbeidsminister Robert Reich sa det slik, rett etter at Trump inntok Det hvite hus i januar: «Når vi yter motstand mot Trumps tyranni, blir USA mer solidarisk. Når vi blir mer solidariske, føler vi oss modigere. Når vi føler oss modigere og protesterer mot Trump, gjør vi ham og regimet hans svakere. Når vi gjør Trump og regimet hans svakere, får vi mindre å frykte.»

Å drive antifascistisk arbeid i Norge i dag arter seg heldigvis annerledes enn det gjør for amerikanerne. For oss handler kampen mot fascisme fremdeles i stor grad om å bekjempe normaliseringen og bagatelliseringen av det som foregår, og å ta til motmæle mot dem som gir fascistisk tankegods det glidemiddelet det trenger for å trenge inn i offentligheten.

Antifascister har et viktig arbeid å gjøre ikke bare mot desinformasjon og propaganda fra aktører som Kreml, Maga-bevegelsen og israelske fascister. Vi har også en stor jobb å gjøre overfor medier som henger fast i gamle forestillinger om nøytralitet, i møte med aktører som har lært seg å utnytte denne nøytraliteten til fulle. Kort sagt: Vi må hjelpe hverandre med å bli det antifascister for 90 år siden kalte «et kjempende demokrati».

Boka mi er et innspill til en diskusjon om hva vi kan og bør gjøre, både her og nå og framover. I tillegg til å hente lærdommer fra amerikanere, palestinere og ukrainere som kjemper, har jeg også hentet innspill fra om lag femti norske antifascister. De viser at det er mange måter å jobbe antifascistisk på.

Boka er bygd opp rundt fem strategier for alle som vil kjempe for demokratiet:

1. Lær deg hva fascisme var og er. Men husk også historien til alle dem som kjempet imot den! Antifascismen bærer i seg en rik arv bestående av sanger, dikt, bøker, slagord og symboler. De kan modifiseres og moderniseres, samtidig som de gir oss en forankring i erfaringer og innsikter vi må bygge videre på. Les, studer, diskuter. Og husk at du selv også mest trolig har ting å lære bort.

2. Engasjer deg og bygg allianser. Organiser deg i det små, men også i det store. Meld deg inn i en fagforening, Norsk Folkehjelp eller et parti, men ikke tro at jobben er gjort med det. Finn folk du kan gjøre ting sammen med, lokalt, på arbeidsplassen eller i subkulturen/menigheten/velforeningen/gaming-gjengen din. Organisering i det små legger også fundamentet for å kunne bygge en bred, demokratisk bevegelse når det trengs. Å jobbe lokalt og selvstyrt, i små grupper med folk du vet du kan stole på og liker, gjør også det krevende alliansearbeidet enklere å holde ut med.

3. Kjemp mot normaliseringen, og for språket og sannheten. Finn løsninger på de problemene fascistene hevder å ha svaret på, for om reelle problemer ikke tas tak i, blir de brukt av fascistene. Men ikke kjøp fortellingene deres om «oss mot dem». Husk at rasisme, sexisme og all annen frykt er redskaper for å splitte og herske. Forsøk å forene, vær åpen, raus og inkluderende. Avslør bløff og bullshit, og tro aldri at du kan vinne over dem ved å kopiere metodene deres. Hold fast ved sannhet og redelighet.

4. Ikke vær redd, men vær forberedt. Redsel er lammende. Noen ganger er det beste å komme i gang med noe praktisk: bli flyktningvenn, organiser en lesesirkel, lag en lokal antifascistisk komité. Å bidra ansporer deg ofte til å gjøre mer, og lærer deg hvordan du kan gjøre det bedre. På veien lærer du gjerne litt om hvem du kan stole på, og hvem du vil ha med deg i kampen. Det kan komme godt med seinere. Og lær deg aller helst litt grunnleggende selvforsvar.

5. Vær sint – og ha det gøy. Det er bra å være sint på urettferdighet, ondskap og korrupsjon. Spør du meg, burde mange være mye sintere enn de er. Ikke la ytre høyre være alene om å være sinte, men husk at sinnet bare er begynnelsen. Det skal ikke dyrkes, men kanaliseres inn i konstruktive og vakre prosjekter. Prøv å finne årsaker til å glede seg og ha det gøy, og bruk satire og humor til å punktere fascistiske selvbilder. Prøv å se for deg den verdenen du vil leve i, og gjør mest mulig av den til virkelighet her og nå.