Hva om det er virkeligheten som spaserer gjennom menneskene, mer enn det er vi som spaserer gjennom virkeligheten selv? Dette tenker jeg på mens jeg sitter og blar i høstens uvanlig fine Gallimard-utgivelse, ført i pennen av nobelprisvinner Patrick Modiano. Modiano er mest kjent for Paris-vandringene han tar med leserne sine på. Uansett hva bøkene hans dypest sett handler om, er det ofte dette som blir igjen i en ved lesningens slutt: følelsen av å gå gatelangs gjennom et morgendisig Paris. Et sommerhett og trykkende Paris. En grå og klam Paris-trengsel, gjennom en brå og uvennlig menneskemasse på det fuktige fortauet langs en hovedåre.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
