Sigurd Hverven
Så setter vi oss på huk. Filosofi på høyde med barn
Forente Forlag 2025, 286 sider
Denne teksten begynner i horisontal stilling. Jeg ligger på magen på stuegulvet og kaster en tennisball inn på kjøkkenet. Ved siden av meg ligger sønnen min, og vi venter på at hunden vår skal hente ballen og bringe den tilbake til oss. Når hunden nærmer seg, med ballen i kjeften og store, hoppende bevegelser, åpner sønnen min munnen og blunker gjentatte ganger, som for å beskytte seg fra sanseinntrykk som brått ble for intense. Hunden slipper ballen, som triller frem til oss, og guttens ansikt lyser opp. Jeg kaster ballen på ny, og de blå, lysende øynene følger hundens kvikke bevegelser inn mot kjøkkenet igjen. Når jeg ser verden fra hans perspektiv, fremstår det utrolig at han ikke viser mer frykt for de voldsomme bevegelsene til pelsdotten med de skarpe tennene. Hva foregår inni ham når vi ligger slik?
Grunnen til at jeg stadig oftere befinner meg på gulvet på denne måten, er at jeg de siste ukene har tilbragt tid med filosof Sigurd Hvervens nye bok «Så setter vi oss på huk», med undertittelen «Filosofi på høyde med barn». Mitt eget barns høyde akkurat nå er liggende på magen mens blikket følger hva enn som foregår rundt ham. Det er et ambisiøst prosjekt forfatteren har satt seg fore – å si noe nytt om hva barn er, og å gjøre det fra barnets perspektiv. Hvervens utgangspunkt er at filosofer flest har vært lite opptatt av barn, og i den grad de har tenkt om dem i det hele tatt, er det som et slags uferdig menneske, som først på sikt vil nå sitt fulle potensial. Forfatteren Birger Emanuelsen kritiserte også denne tankegangen i sin lesverdige og personlige bok av fjoråret, «Før de forsvinner». Emanuelsen og Hverven har ulike tilnærminger til det samme spørsmålet, men felles har de den grunnleggende respekten og nysgjerrigheten for barn som noe i seg selv, ikke simpelthen som uferdige voksne eller fremtidige skattebetalere.
«Så setter vi oss på huk» forsøker å besvare to filosofiske spørsmål: 1) Hva er et barn, og hvordan er det å være barn? og 2) Hvilke filosofiske innsikter kan vinnes ved å vie større oppmerksomhet til barn? I innledningen fremmer Hverven den forfriskende hypotesen at mangelen på seriøs filosofisk interesse for barn skyldes at de fleste sentrale filosofer i vestlig kanon faktisk hadde svært lite med barn å gjøre, og sjelden var foreldre selv. Når en ny filosof eller tenker refereres til i boka, oppgis også hvorvidt hen hadde barn eller ikke, og i så fall hvor mange. Noen av bokas temaer fremstår som åpenbare i møte med barn og barndom, slik som nysgjerrighet og lek. Andre, slik som sinne, berøring, avhengighet og dyr, fremstår på overflaten som mer iøynefallende temaer – men Hverven grunngir egne valg godt, og belyser sider ved det å være barn som vi voksne kanskje ikke tenker så ofte over.
Metoden er engasjerende, dialogisk og utforskende: Forfatteren tar et fenomenologisk perspektiv og tar selv i bruk alle sansene for å leve seg inn i hvordan verden ser ut for barnet, samtidig som han tilbyr filosofiske argumenter for hvordan og hvorfor det aktuelle temaet er særskilt viktig for barn, og bør vies mer oppmerksomhet fra oss voksne.
«Filosofer flest har vært lite opptatt av barn.»
Hverven krangler (høflig og respektfullt) med mange sentrale filosofer fra vestlig filosofikanon. Ett av mange eksempler finnes i det svært gode kapittelet om barns fellesskap, hvor han først redegjør for Aristoteles’ teorier om vennskap, understreker hvordan disse også kan tilpasses barns vennskap, før han påpeker hullene i grekerens tenkemasker. Men det som virkelig gjør kapittelet lesverdig, er den seriøse oppmerksomheten Hverven vier fantasivenner. Selv om det i grove trekk ikke er store forskjellen mellom barn med fantasivenner og barn uten, viser forskningen tendenser til at barn som leser mye eller ser mye på TV, sjeldnere har fantasivenner. Empirien svekker også myten om at barn med fantasivenner er mer ensomme enn andre barn – faktisk er de mer utadvendte, og fantasivenner kan være uttrykk for både en utpreget sosial tendens og et lekende forhold til virkeligheten. Denne kreative måten å være i verden på og de mange truslene mot barnas egenstyrte aktivitet det senmoderne samfunnet byr på, er et gjennomgangstema i boka.
Formen er uærbødig og ikke uten glimt i øyet. Forfatteren våger å ta stilling, men – enda viktigere – tenker godt rundt samtidens dilemmaer, blant annet kommersialiseringen og målrettingen av barndommen, som begge bidrar til ensretting, ifølge Hverven. Det er lett å nikke anerkjennende til viktigheten av frilek, begrensninger av skjermtid og at kjøpepresset har gått litt langt. Men Hvervens prosjekt strekker seg lengre enn til dagsaktuelle problemstillinger – han trekkes hele tiden mot å si noe allment om barn og vårt syn på dem, noe han lykkes med.
«Så setter vi oss på huk» trekker også tydelige linjer til Hvervens øvrige forfatterskap – til Hegel, og til naturfilosofien. Særlig sistnevnte fungerer godt, i form av en tydelig moralsk forpliktelse overfor natur og miljø som noe mer enn simpelthen kulisser livene våre foregår i, og derfor kan behandle etter eget forgodtbefinnende.
Bokas høydepunkter er mange, men om jeg avslutningsvis skal nevne ett, er det kapittelet om barn og dyr. Her bruker Hverven temaet som springbrett til å reflektere over en av de største krisene i vår tid, nemlig tap av artsmangfold. Teksten beveger seg elegant fra barnas dyrepuslespill med eksotiske dyr til refleksjoner over marginaliseringen – for ikke å si utryddelsen – menneskene utsetter de samme artene for. Snart finnes disse dyrene kun i puslespillet. Tapet av vill natur er et tap stort nok i seg selv, men barna taper også på at stadig mer av virkeligheten er domestisert og/eller menneskeskapt. Det er intet mindre enn deprimerende. Likevel er det med en følelse av håp jeg lukker boka. Kan hende er det ønsketenkning, men slik er det ofte med den klart formulerte tanken: Den skaper håp om at den også, til slutt, skal kunne føre til endringer i verden. En verden i krise trenger kloke tenkere som Sigurd Hverven.
