Dette kan da ikke stemme»?
Tallene stirret mot meg fra et oppslag i Khrono, nettavisen for høyere utdanning. I juni hadde de i samarbeid med Norsk studentorganisasjon gjennomført en representativ undersøkelse blant norske studenter. Frp var klart størst, med 25,4 prosent. Så kom de andre store styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre. Sammen med Frp hadde de nesten 70 prosent. Og så, til slutt, kom de radikale og grønne partiene SV, Rødt, MDG og Venstre, som en liten attpåklatt.
Jeg har selv ved flere anledninger undervist eller veiledet studenter som støtter Frp. Da har jeg gjort det jeg kan for å møte dem med intellektuell og personlig respekt, nettopp fordi jeg selv står et annet sted politisk. Jeg har understreket at i akademia er det argumentene og ikke meningene som er avgjørende. Likevel var det rart for meg å se at Frp på denne målingen var blitt det største partiet blant studentene. Skulle ikke studentene være en progressiv kraft i samfunnet? En gruppe som dytter oss andre til å tenke mer radikalt? Men på denne målingen fikk faktisk Frp større oppslutning enn i de senere fikk stortingsvalget hos befolkningen generelt.
Ideen om at studenter eller akademikere kan utgjøre en progressiv kraft i samfunnet, er ikke bare en romantisk idé man kan finne hos nostalgiske akademikere som meg. Nylig publiserte en gruppe norske statsvitere med Marianne Dahl i spissen en vitenskapelig artikkel som undersøkte politisk massemobilisering helt tilbake til 1789, der de blant annet så på hvilke sosiale grupper som hadde deltatt i de ulike bevegelsene. For at massemobilisering skulle føre til demokratisering, fant de ut, var det særlig tre grupper som pekte seg ut: Arbeidere, studenter og intellektuelle.
På en måte er dette et paradoksalt funn. Blant samfunnsforskere som undersøker politisk endring, er man gjerne opptatt av ressurser og maktmidler. Arbeiderne har åpenbart makt gjennom kollektiv organisering og streikevåpenet. Men studenter og intellektuelle er grupper som i liten grad besitter politiske maktmidler. Vi er på ingen måte de rikeste. Det er heller ikke så mange som bryr seg om vi går til streik. Likevel virker det altså som både studenter og intellektuelle historisk har vært viktige for utviklingen av demokratiet, og kanskje også for velferdsstaten og politiske rettigheter i bred forstand.
«Skulle ikke studentene være en progressiv kraft i samfunnet?»
En årsak til at studenter og intellektuelle ofte har spilt en viktig rolle for samfunnsutviklingen, kan være at akademia på sitt beste kan fungere som et slags frirom fra resten av samfunnet. I arbeidslivet generelt er man bundet av krav til profitt eller leveranser. Man må levere, man må tenke på hva sjefen sier, man må skaffe mat på bordet. Under studietiden kan alt det settes på vent. Man kan sose rundt, man får venner og kontakter, man kan lese og tenke. Det gir også mulighet til å tenke over hvordan samfunnet egentlig burde være.
Også akademikere har iblant befunnet seg i et frirom. Selvfølgelig er akademikere mennesker som alle andre, med behov og interesser og kortsiktige mål. Likevel har akademia i større grad enn andre samfunnsinstitusjoner ofte gitt et rom for å tenke langsiktig og prinsipielt. Hvilket samfunn vil vi ha? Hvordan kan vi komme dit? Ofte er det noe som har kommet venstresida til gode.
De siste tiårene er det likevel noe som har endret seg. Med unntak av demonstrasjonene for Gaza de siste par årene, har norske studenter i liten grad engasjert seg i politisk handling. Også forsker- og akademiker-rollen har endret seg: Det er færre enn før som engasjerer seg utenfor det som er ens eget snevre fagfelt. Det er helt sikkert mange årsaker til dette. Men en viktig del av årsaken handler nok om at akademia og studietiden i mindre grad fungerer som et frirom.
Bergens-professoren Anders Johansen beskrev nylig den utviklingen i et mye lest essay i Prosa og Khrono, «Store fri er over». Finansieringen har blitt mer kortsiktig, og knyttet til hvor mange studenter som består eksamen (slik at ingen institusjoner lenger har råd til å stryke studenter). Midlertidigheten er større. Studiefinansieringen er svakere. Slik Johansen beskriver dette, er ikke dette en historie som handler om høyre vs. venstre i politikken. Mange av reformene som har redusert akademias autonomi og egenart har blitt innført av rødgrønne regjeringer. Resultatet er et mer striglet akademia, der studenter møter stadig strengere prestasjonskrav.
Kanskje er nettopp det en av nøklene til at Frp nå gjør det så bra blant studenter om dagen. Når man blir fortalt at man som student er sin egen lykkes smed, og at studietiden bare er en «skole» som forbereder til jobb, er det muligens ikke så rart at studenter lytter til partiet som i størst grad lover dem frihet og hjelp til å optimalisere seg selv.
Slik Hilde Gunn Slottemo fra Forskerforbundet skrev om i Klassekampen nylig, var forskning og høyere utdanning noe som glimret med sitt fravær under valgkampen. Men for venstresida er dette en kortsiktig strategi. Dersom venstresida over tid ønsker å ha studenter og akademikere som allierte, må nok akademia og studietiden igjen få bli et frirom der man kan sose rundt og gjøre unyttige ting.
