Kongen av New York

I skrivende stund har jeg vært en måned i New York og tatt subwayen rundt for å se områder jeg kjenner fra utallige filmer. Det finnes ingen bedre kontekst for å se «Highest 2 Lowest» – Spike Lees rotekte kjærlighetserklæring til byen.

Denzel Washington spiller musikkprodusenten David King, som bor i en penthouseleilighet i Brooklyn med panoramautsikt over Manhattans skyline. Hjemmet er fylt med kunst av afrikansk-amerikanske samtidskunstnere som Jean-Michel Basquiat, Kehinde Wiley og Henry Taylor, og verkene er visstnok fra Lees personlige samling. King og kona Pam (Ilfenesh Hadera) etableres fra første stund som viktige mesener for New Yorks kulturliv – også det et tydelig speilbilde av Lee selv.

«Highest 2 Lowest» er en nytolkning av Akira Kurosawas japanske filmklassiker «Himmel og helvete» («High and Low») fra 1963, som igjen var basert på krimromanen «King’s Ransom» av Ed McBain (pennenavnet til Evan Hunter), forfatteren bak «The Blackboard Jungle» (1954) og en annen av New Yorks kronikører.

I Kurosawas film er hovedpersonen en selfmade skofabrikant som i skjul forsøker å kjøpe tilbake selskapet sitt når krisa treffer ham, og han risikerer å tape alt. Første halvdel av «Highest 2 Lowest» følger tett på handlingen i originalen. King har pantsatt nesten alt han eier for å få tilbake kontroll over det legendariske plateselskapet han grunnla i sin storhetstid. Og i likhet med i originalen blir King offer for en utpressing, som setter ham i et komplisert dilemma.

«Han filmer byen med en intimitet få mestrer»

På pressevisningen her snakket jeg med en amerikansk kollega, filmkritikeren Richard Brody i The New Yorker, som var merkbart begeistret. Han påpekte at mens de fleste filmskapere opererer med både tekst og undertekst – det eksplisitte og det underliggende – så gir Spike Lee deg bare tekst. Regissøren kan ikke la være å si akkurat hva han har på hjertet. Observasjonen er treffende, men jeg er ikke overbevist om at det alltid tjener filmen. Flere scener i første halvdel tynges av overdreven eksposisjon.

Halvveis ut i filmen slipper imidlertid Lee taket i Kurosawa, og «Highest 2 Lowest» finner sin egen rytme. King «hopper ut» av sin trygge tilværelse i høyden og inn i dramaet på gateplan – vi får alt fra en subway-jakt til en rap battle med den unge rapperen Yung Felon (A$AP Rocky). Lee forlater også Kurosawas skarpe klassekritikk og kapitalismens moralske dilemmaer, som forblir underutviklede i denne filmen, og fokuserer på temaer som opptar ham nå: kulturens autentisitet, KI-trusselen mot kreativ produksjon og spenningen mellom etablerte kunstnere og en yngre generasjon med andre verdier. Det er ikke overraskende at både Lee og Washington – en duo som har laget fem filmer sammen over 35 år – har (litt konservative) tanker om dagens kulturindustri.

«Highest 2 Lowest» er en ujevn film. Men når den fungerer – særlig i andre halvdel – demonstrerer den hvorfor Spike Lee fortsatt er en særegen stemme i amerikansk film. Hans obligatoriske Yankees-referanser og basketball-diskusjoner er på plass, og han filmer byen med en intimitet få andre mestrer.

Filmen blir en påminnelse om New Yorks doble natur. Dette er både verdens kulturhovedstad, byen der hiphop, popkunst og pizza slice-kulturen ble født, og samtidig en nådeløs arena hvor stadig nye generasjoner kjemper for å realisere drømmen om å nå toppen. Lee viser oss hvordan både King i sitt penthouse og Yung Felon i sin kommunale leilighet ønsker suksess og penger.