Etter å ha registrert at det Demokratiske partiet under presidentene Carter og Clinton distanserte seg fra fagforeningene og målet om økonomisk omfordeling, og at regjeringen ikke gjør noe forsøk på å hindre at lønningene synker og arbeidsplassene forsvinner ut av utlandet, vil det komme til et punkt der noe bryter sammen. Folk utenfor byene og de velstående forstedene vil enes om at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en strongman å stemme på – en som vil forsikre dem om at, straks han er valgt, vil det ikke lenger være selvgode byråkrater og advokater, overbetalte fondsselgere eller postmoderne professorer som vil ha mest innflytelse. […] Førti år med fremskritt for svarte og brune amerikanere, og for homoseksuelle, vil da bli visket ut. Vitsbasert forakt for kvinner vil komme på moten igjen. Ordene «nigger» og «kike» vil igjen bli hørt på arbeidsplassen. Sadismen som den akademiske venstresiden forsøkte å gjøre uakseptabel vil strømme tilbake. Naget som dårlig utdannede amerikanere føler overfor å få sine manerer diktert av collegestudenter vil finne utløp. […] Folk vil spørre seg hvorfor det var så liten motstand mot den sterke mannens vei til toppen. Hvor, vil de spørre, var den amerikanske venstresiden? Hvorfor var det bare høyreorienterte som Pat Buchanan som snakket med arbeiderne om globaliseringens konsekvenser? Hvorfor kunne ikke venstresiden kanalisere det stigende sinnet til de som mistet så mye?»
Analysen disse sitatene er hentet fra, ble ikke formulert i går eller i forfjor, men for nærmere tredve år siden, i forelesninger holdt av den amerikanske filosofen Richard Rorty i 1997. Rorty døde i 2007, uten å ane hvordan utviklingen i USA ville aktualisere hans drepende kritikk av den han kalte «den kulturelle venstresidens blindsoner overfor hva som opptok den jevne amerikaner, nemlig materiell forverring og økonomisk utrygghet. I stedet for å bruke energien på stigma, krenkelser og manglende anerkjennelse av «annerledeshet», burde venstresiden snakke om penger og inngå allianser med grupper utenfor akademia, især med fagforeninger. Kort sagt, venstresiden må glemme Jean Baudrillards postmoderne fremstilling av «Amerika som Disneyland – et land av simulakra – og i stedet forandre lovene i et land bestående av virkelige mennesker som utsettes for unødig lidelse, mye av den håndterbar ved hjelp av handlekraftige myndigheter».
Rorty var aldri interessert i den selvpiskingen som har preget mye av en venstreside som har vært seg selv nok, og der vektleggingen av identitetspolitikk på vegne av ulike minoriteter har blitt problematisert. Rorty mente ikke at den «kulturelle» vendingen med forankring i retten til anerkjennelse var grunnløs, men han advarte mot at den lot plassen for en klassebasert kritikk av globaliseringens økonomiske nedsider stå ledig. At Donald Trump skulle bli den sterke mannen som retorisk grep denne plassen, med enorm suksess, kom som en overraskelse. Hva i all verden var det som gjorde eiendomsspekulanten fra New York til personen som flyttet rurale arbeiderstemmer over til Republikanerne? Hvordan kunne disse akterutseilte velgerne betrakte en person oppvokst i en rikmannsboble som et autentisk talerør for deres lenge oversette bekymringer?
«Det er personligheten, mer enn partitilhørigheten, som gjør dem til hatobjekter»
Å stille spørsmålet slik er å erkjenne at oppslutningen om Trump i stor grad dreier seg om hvordan egen situasjon oppleves, med negativt fortegn, og dermed om følelser som frykt og nag. Trumps forse har vist seg å være kombinasjonen av forakt for fakta og kunnskap, inklusive ekspertene som håndhever den, og teften for følelsene hos dem som opplever at de er blitt forbigått, især av grupper som har fått sine rettigheter styrket på en måte som virker truende – som om fremskritt for en gruppe må innebære tilbakeskritt for en annen, samfunnet som et nullsumspill.
Rortys samtidige kulturkritiker Christopher Lasch har et skarpere blikk enn ham for følelsenes rolle. I boken «Elitenes opprør og forræderiet mot demokratiet» fra 1993 beskriver Lasch hvordan det som startet som et berettiget oppgjør med synd og skam, er forvandlet til promotering av kynisme og skamløshet: disse to fremstår nå som realitetstro og ekte, mens ærbødighet, ydmykhet og medfølelse fremstår dels som hyklersk og falsk, dels som tegn på svakhet – tenk på Elon Musks erklæring om at empati er den fremste trusselen mot sivilisasjonen.
Trump 2.0 er personifiseringen av skamløshet og forakt for svakhet. Forskjellen fra førsteutgaven er at hevngjerrighet er den følelsen som nyter utilslørt forrang: Trump har sluttet å late som vendettaen mot folk som har stått opp mot ham er ment på «vanlige folks» vegne. Tilsvarende er det personligheten, mer enn partitilhørigheten, til disse figurene – harde negler som John Bolton og James Comey – som gjør dem til erklærte hatobjekter; samt, ironisk nok, til venstresidens nye helter å heie på. Spørsmålet er hvor lenge velgerbasen til Trump er villig til å identifisere seg med fiendebildet til en narsissist som ikke kjenner hverken skam eller grenser av noe slag.
