Etter 22. juli gjenoppdaget Norge Nordahl Griegs «Til ungdommen». Vi gråt, holdt hender og sang om å gå inn i vår tid. Det klassiske diktet ga oss ord vi trengte i møte med en skjellsettende opplevelse av at noen ville oss ondt, en virkelighet Norge ikke hadde kjent på veldig mange år. Nettopp det at diktet var skrevet i de dramatiske krigsårene, ga en tilleggsverdi og tyngde til ordene. Vi knyttet ikke bare hender med hverandre, men med tidligere generasjoner.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
