Kronikk

Gå inn i din tid

Debatten om å lese klassikere i skolen må handle om hva man egentlig skal bruke dem til.

Brygget her hjemme: Å sikre at alle elever har overflatekunnskap om Peer Gynt som kulturell referanse – hvor mye bidrar det egentlig til å skape et fellesskap? spør forfatteren. Her ser vi Henrik Klausen og Sofie Parelius i en oppsetning fra 1876. Foto: Ernst Emil Aubert, Oslo museumBrygget her hjemme: Å sikre at alle elever har overflatekunnskap om Peer Gynt som kulturell referanse – hvor mye bidrar det egentlig til å skape et fellesskap? spør forfatteren. Her ser vi Henrik Klausen og Sofie Parelius i en oppsetning fra 1876. Foto: Ernst Emil Aubert, Oslo museum

Etter 22. juli gjenoppdaget Norge Nordahl Griegs «Til ungdommen». Vi gråt, holdt hender og sang om å gå inn i vår tid. Det klassiske diktet ga oss ord vi trengte i møte med en skjellsettende opplevelse av at noen ville oss ondt, en virkelighet Norge ikke hadde kjent på veldig mange år. Nettopp det at diktet var skrevet i de dramatiske krigsårene, ga en tilleggsverdi og tyngde til ordene. Vi knyttet ikke bare hender med hverandre, men med tidligere generasjoner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Innvand­rings­de­batten gir vind i seilene til ytre høyre. Brutte løfter svekker ikke bare tilliten – men også demo­kra­tiet.

Politi­folks aktive deltagelse i depor­ta­sjo­nene av norske jøder under krigen lot seg ikke forsvare den gang, og bør heller ikke forsvares i dag.

Norsk landbasert industri sliter i dag med to store utford­ringer. Den gode nyheten er at begge er politiske.