Med sin nylig presenterte «fredsavtale» for Gaza kommer Donald Trump muligens ett skritt nærmere å realisere sin dystopiske visjon for «Midtøstens riviera» og et potensielt amerikansk comeback på den globale utviklingsarenaen. Som med ethvert initiativ fra Trump finner vi de underliggende motivene mellom linjene i avtaleteksten.
Presidentens tette bånd med den amerikanske næringseliten setter nemlig Gaza i fare for å bli enda et offer for amerikansk utenrikspolitikk, som institusjonaliserer en nykolonialistisk økonomi kamuflert som fredsinitiativ.
Ett av punktene i avtalen omfatter etablering av en såkalt spesialøkonomisk sone, der toll- og skattefritak skal stimulere økonomisk vekst ved å tiltrekke utenlandske investeringer. Behovet for økonomisk utvikling i Gaza er uten tvil betydelig, etter at Israels ulovlige krigføring og folkemord har nærmest utryddet et formelt næringsliv. Likevel er det neppe et lokalt drevet næringsliv med palestinske røtter som forespeiles i Trumps forslag.
Sett i lys av avtalens plan for et midlertidig teknokratisk styre av offentlige tjenestetilbud, under oppsyn av en Trump-ledet «fredsnemnd» som skal sette finansielle rammer for gjenoppbygningen, samt et ekspertpanel for utvikling av en «moderne, velstående by», overføres Gazas økonomiske fremtid i praksis til globale kommersielle aktører.
Initiativet må også sees i kontekst av USAID-nedleggelsen, som utløste en eksplosjon av private tilbydere i en utviklingsagenda som allerede satte privat verdiskapning foran lokal økonomisk styring. Samtidig ble nedleggelsen møtt med sterk kritikk og har utvilsomt skadet amerikanske økonomiske og utenrikspolitiske interesser.
At amerikansk næringsliv dikterer landets utenrikspolitiske prioriteringer er intet nytt, men under en administrasjon med historisk konsentrasjon av rikdom får dette en ny dimensjon. Kuttene i statsapparatet som fulgte USAID-nedleggelsen, viste at motivet aldri var å styrke vanlige borgeres økonomi, men å gagne Trumps venner. Med denne utenrikspolitiske manøveren er Trump nå klar for å la sine venner høste fordeler globalt.
«Gazas økonomiske fremtid overføres i praksis til globale kommersielle aktører»
Koblingene mellom Trump og toppledere i Silicon Valley, deriblant Elon Musk og Peter Thiel, og deres forkjærlighet for libertariansk kapitalisme, er allerede godt kjent. Spesialøkonomiske soner har særlig fascinert Thiel, som anser dem som verktøy for en verden der kapital flyttes fra områder med demokratisk økonomisk styring til soner hvor det frie markedet og multinasjonale selskaper har fullstendig kontroll.
Konsekvensene av slike spesialøkonomiske soner har derimot vist seg å potensielt være katastrofale. Et skrekkeksempel er å finne i Honduras, som i skrivende stund kjemper mot et rettskrav på svimlende elleve milliarder dollar fra ingen ringere enn Peter Thiel.
Etter at et USA-støttet kupp i 2009 innsatte en høyreregjering som etablerte slike soner, investerte Thiel og partnere i selskapet Próspera tungt i et frimarkedsparadis med luksushotell for entreprenører. Der har privatisering av vanntilførsel og landområder presset ut den protesterende lokalbefolkningen og ødelagt naturmangfold, imens bitcoin-fanatikere diskuterer innovative markedsstrategier i beige konferansebygg. Da Honduras fikk en venstreregjering i 2021, ble spesialsonene bestemt avviklet etter enstemmig avgjørelse i kongressen.
Tragisk nok ga handelsavtalene som tilrettela for Prósperas investering også tilgang til å utfordre regjeringens handlinger gjennom en investor-stat tvisteløsning, en omstridt mekanisme under internasjonal rett. Kravet på størrelse med nærmere to tredjedeler av Honduras statsbudsjett er foreløpig under behandling av en lukket tribunal bestående av tre advokater. I mellomtiden fortsetter bitcoin-gjengen festen i Honduras.
Slike internasjonale mekanismer har ved mange anledninger gitt utviklingsland store problemer i å hevde sine interesser i møte med investorer, og det er en stor risiko for at lignende saker kan oppstå etter hvert som Gazas befolkning vil søke kontroll over sitt eget land.
Formuleringer om palestinsk selvstyre, statsdannelse og sameksistens med naboland blir uthulede i kontekst av en visjon som setter globale kapitalinteresser fremfor bærekraftig fred. Som Trumps avtale selv sier: «Ingen skal tvinges til å dra fra Gaza, men de som vil det skal få lov.» Det er vanskelig å se for seg at en befolkning som allerede har blitt utsatt for nærmere et århundre med undertrykkelse, okkupasjon og folkemord, vil godta eller i det hele tatt ha mulighet til å leve i Trumps dystopiske riviera.
Med USAs fulle støtte har Israels folkemord fått pågå ubegrenset i to år. Skinnende glassbygg, takterrasser og datasentre eid av utenlandske investorer vil bare utgjøre et siste slag mot en befolkning som har mistet alt, og som nå risikerer å se hjemmet sitt omformet av de samme kapitalistiske interessene som har holdt det internasjonale samfunnet tause gjennom disse grusomhetene. Et fredfullt Gaza vil trenge økonomisk trygghet for befolkningen, men dette må skje på premisser gitt av den palestinske befolkningen – ikke globale kommersielle aktører.
