Hege Hermansen har delt denne artikkelen med deg.

Hege Hermansen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattGaza

Ville du reddet noen ut av Auschwitz?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

For halvannet år siden spurte jeg i Klassekampen om forskerne våre måtte dø i Gaza. På det tidspunktet hadde tre av våre livstruede palestinske kolleger i Gaza fått arbeidskontrakt ved norske universiteter gjennom Scholars at Risk-ordningen, som skal beskytte forskere i livsfare. Utlendingsdirektoratet hadde utstedt oppholdstillatelser i ekspressfart, og alt lå til rette for at de palestinske forskerne skulle få fortsette sitt arbeid i Norge.

Det var bare en hake: grensen mellom Gaza og Egypt var stengt, og Utenriksdepartementet ville ikke bistå med evakuering. Bomberegn eller ikke – å redde personer med norsk oppholdstillatelse ut av Gaza var ikke en prioritet for UD.

To av forskerne kom seg til slutt ut av Gaza ved hjelp av egyptiske «reisebyråer» – aktører som hjalp folk over grensen i bytte mot en stor bunke med penger. Det kostet en betydelig sum som i stedet kunne ha gått til mat og tak over hodet for familiemedlemmene i Gaza.

Halvannet år senere er det internasjonal konsensus om at Israel utfører et folkemord i Gaza. Vår tredje forskerkollega, som fremdeles befinner seg i Gaza, lever midt i en pågående massenedslakting av palestinere. Hun og familien er blitt systematisk utsultet og hjemmet er totalødelagt. Hun har blitt fordrevet seks-syv ganger og vært nær døden i minst tre ulike bombeangrep.

Gjennom en meldingstjeneste spør hun meg høflig om norsk UD kan bistå med evakuering, gitt at hun har norsk oppholdstillatelse og norsk arbeidskontrakt? Hun understreker at hun er klar over at UD har sagt nei tidligere, men kanskje de vil revurdere nå som situasjonen har drastisk forverret seg? Hun legger til at UD sikkert er klar over den pågående invasjonen av Gaza by og den totale kollapsen i humanitær nødhjelp.

Det er med en enorm skamfølelse jeg må fortelle henne at svaret på det er nei. UD vil ikke hjelpe personer med norsk oppholdstillatelse og norsk arbeidskontrakt ut av et folkemord. Fingrene mine føles blytunge mens de beveger seg over tastaturet.

Klassekampen har nylig satt søkelys på familiene som er blitt revet fra hverandre i forbindelse med ­medisinsk evakuering til Norge. Mens Shadi Abu Sita og sønnen Mohammad på elleve år ble hentet ut av Gaza, måtte mor og søsken bli igjen i et ­folkemord. Svaret de har mottatt fra UD er like kafkask som det jeg fikk for halvannet år siden:

«En oppholdstillatelse gir rett til å reise inn i Norge, men norske myndigheter kan ikke påta seg å sørge for at alle som har fått en oppholdstillatelse, faktisk kan gjennomføre reisa til Norge. Det gjelder både personer på Gaza og andre steder det kan være vanskelig å reise til Norge fra.»

Det er selvsagt ikke slik at «alle som har fått en oppholdstillatelse» forventer at UD skal drive transportbyrå til Norge, og det er heller ikke slik at Gaza simpelthen er et sted «det er vanskelig å reise fra». Palestinere i Gaza utsettes for et folkemord – utført av en kolonialistisk apartheidstat som Norge har bidratt til å bygge opp.

UD sier i praksis at dette vil de ikke bruke penger på, men henvisning til at evakuering «krever omfattende konsulær bistand». Det er grotesk å høre at UD ikke vil redde folk med norsk oppholdstillatelse ut av et folkemord, etter at Norge har brukt 63 millioner kroner på å redde ukrainske kjæledyr. Norge har også et Oljefond investert i selskaper som profitterer på Israels okkupasjonsøkonomi – der vår egen gevinst sannsynligvis er betydelig høyere enn kostnadene for å evakuere mine forskerkolleger og Shadis familie.

Det er blitt sagt mange ganger de siste to årene at det vi gjør nå, i møte med folkemordet i Gaza, er det samme som vi ville ha gjort under Holocaust. Min konklusjon er at UD ikke ville ha reddet folk med norsk oppholdstillatelse ut av Auschwitz, selv om de hadde hatt mulighet til det.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Historie

Med post skal landet vinnes (tilbake)

Tom Kristiansen (28. oktober) svarer ikke på det mest vektige poenget Lars Borgersrud gjør i sitt innlegg i Klassekampen 23. oktober: « … regjeringens inkompetanse og nøling viste seg også i den mobiliseringen den til slutt foretok; en innkalling av soldatene i hemmelige, umerkede brev til hver enkelt i posten, mens fienden faktisk sto i landet.» Det vil i praksis si at det var ikke Norges militære styrker Nygaarsvoldregjeringen mobiliserte den dagen, det var Postverket. Med post skulle landet forsvares. Frimerker skulle kasten fienden på havet. Statlig post hadde jo noen år i forveien fått egne tjenestemerker, må vite. Det var altså, pussig nok, likevel et system i den galskapen som var norsk rustningspolitikk under Arbeiderpartiet og Venstre i 1930-årene.

Gaza

Våpenhvile

Hvilende våpen skyter barn. Minst 35, ifølge ­opptelling i går.

Arbeidsinnvandring

Braanens stråmanns­dis­kusjon

Bjørgulv Braanen kommer med noen merkelige påstander her i avisa 28. oktober. Han nevner en debatt som foregikk mellom undertegnede, Boye Ullmann og Heming Olaussen for 17 år siden, og omtaler meg blant annet som daværende leder for fagligpolitisk utvalg i Oslo Ap. På det tidspunktet var jeg ikke engang medlem av Ap (det ble jeg først tre år seinere). Verre er det inntrykket Braanen skaper av at jeg er blant dem han hevder «vil slippe innvandringen helt løs», og som mener at arbeidsinnvandring ikke trenger politisk regulering. I Fellesforbundets byggfagforeninger, som jeg var aktiv i tilbake i 2008, hadde vi solid forankring for parolen «ja til arbeidsinnvandring, nei til sosial dumping». Vi sa velkommen til dem som kom, og opplyste dem om rettighetene deres.