Hege Hermansen har delt denne artikkelen med deg.

Hege Hermansen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattGaza

Ville du reddet noen ut av Auschwitz?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

For halvannet år siden spurte jeg i Klassekampen om forskerne våre måtte dø i Gaza. På det tidspunktet hadde tre av våre livstruede palestinske kolleger i Gaza fått arbeidskontrakt ved norske universiteter gjennom Scholars at Risk-ordningen, som skal beskytte forskere i livsfare. Utlendingsdirektoratet hadde utstedt oppholdstillatelser i ekspressfart, og alt lå til rette for at de palestinske forskerne skulle få fortsette sitt arbeid i Norge.

Det var bare en hake: grensen mellom Gaza og Egypt var stengt, og Utenriksdepartementet ville ikke bistå med evakuering. Bomberegn eller ikke – å redde personer med norsk oppholdstillatelse ut av Gaza var ikke en prioritet for UD.

To av forskerne kom seg til slutt ut av Gaza ved hjelp av egyptiske «reisebyråer» – aktører som hjalp folk over grensen i bytte mot en stor bunke med penger. Det kostet en betydelig sum som i stedet kunne ha gått til mat og tak over hodet for familiemedlemmene i Gaza.

Halvannet år senere er det internasjonal konsensus om at Israel utfører et folkemord i Gaza. Vår tredje forskerkollega, som fremdeles befinner seg i Gaza, lever midt i en pågående massenedslakting av palestinere. Hun og familien er blitt systematisk utsultet og hjemmet er totalødelagt. Hun har blitt fordrevet seks-syv ganger og vært nær døden i minst tre ulike bombeangrep.

Gjennom en meldingstjeneste spør hun meg høflig om norsk UD kan bistå med evakuering, gitt at hun har norsk oppholdstillatelse og norsk arbeidskontrakt? Hun understreker at hun er klar over at UD har sagt nei tidligere, men kanskje de vil revurdere nå som situasjonen har drastisk forverret seg? Hun legger til at UD sikkert er klar over den pågående invasjonen av Gaza by og den totale kollapsen i humanitær nødhjelp.

Det er med en enorm skamfølelse jeg må fortelle henne at svaret på det er nei. UD vil ikke hjelpe personer med norsk oppholdstillatelse og norsk arbeidskontrakt ut av et folkemord. Fingrene mine føles blytunge mens de beveger seg over tastaturet.

Klassekampen har nylig satt søkelys på familiene som er blitt revet fra hverandre i forbindelse med ­medisinsk evakuering til Norge. Mens Shadi Abu Sita og sønnen Mohammad på elleve år ble hentet ut av Gaza, måtte mor og søsken bli igjen i et ­folkemord. Svaret de har mottatt fra UD er like kafkask som det jeg fikk for halvannet år siden:

«En oppholdstillatelse gir rett til å reise inn i Norge, men norske myndigheter kan ikke påta seg å sørge for at alle som har fått en oppholdstillatelse, faktisk kan gjennomføre reisa til Norge. Det gjelder både personer på Gaza og andre steder det kan være vanskelig å reise til Norge fra.»

Det er selvsagt ikke slik at «alle som har fått en oppholdstillatelse» forventer at UD skal drive transportbyrå til Norge, og det er heller ikke slik at Gaza simpelthen er et sted «det er vanskelig å reise fra». Palestinere i Gaza utsettes for et folkemord – utført av en kolonialistisk apartheidstat som Norge har bidratt til å bygge opp.

UD sier i praksis at dette vil de ikke bruke penger på, men henvisning til at evakuering «krever omfattende konsulær bistand». Det er grotesk å høre at UD ikke vil redde folk med norsk oppholdstillatelse ut av et folkemord, etter at Norge har brukt 63 millioner kroner på å redde ukrainske kjæledyr. Norge har også et Oljefond investert i selskaper som profitterer på Israels okkupasjonsøkonomi – der vår egen gevinst sannsynligvis er betydelig høyere enn kostnadene for å evakuere mine forskerkolleger og Shadis familie.

Det er blitt sagt mange ganger de siste to årene at det vi gjør nå, i møte med folkemordet i Gaza, er det samme som vi ville ha gjort under Holocaust. Min konklusjon er at UD ikke ville ha reddet folk med norsk oppholdstillatelse ut av Auschwitz, selv om de hadde hatt mulighet til det.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Ki i skolen

Gjør jobben din, så skal jeg gjøre min

I Klassekampen 17. november forteller lektor Anne Grønlie om hvordan lærere mister gnisten av KI. Grønlie peker på manglende regler og retningslinjer, men også fraværet av konkrete tiltak, som å kunne sperre av tilganger på elevenes datamaskiner. Da ChatGPT ble lansert offentlig for tre år siden, måtte lærere raskt finne midlertidige løsninger i påvente av tydelige føringer. De kom aldri. I Oslo-skolen har vi derimot fått egne chatboter, retningslinjer for hvordan å hjelpe elevene med å bruke KI, og beskjed om å stadig utvikle oss lokalt. Ansvaret for vurderingspraksis står hver enkelt lærer fortsatt alene med. Eksamenskarakter utgjør kun omtrent 20 prosent av vgs-elevenes tellende karakterer.

Equinor

Skilsmisse mellom Kunsten og Olja

Det Norske Teatret avsluttar samarbeidet med Equinor. Det sa teatersjef Kjersti Horn opp på sin første dag. No håpar eg fleire norske institusjonar vil følgje hennar eksempel. Over mange år har Det Norske Teatret husa Equinor sin årlege haustkonferanse. Trass millionkontrakt, blir 2025 det siste året oljeselskapet får leige hos oss. Eg er letta og stolt. I over hundre år har Det Norske Teatret stått i bresjen for viktig samfunnsendring, og engasjert seg for mangfald, berekraft og menneskerettar. Equinor er eit mektig oljeselskap som sponsar store delar av norsk kultur- og samfunnsliv.

Ukraina

Braanens misfor­stå­elser

Bjørgulv Braanen påpeker 25. november ganske riktig at fred er å foretrekke over krig. Når det gjelder veien fram til fred, er Braanens resonnement basert på en rekke misforståelser. Den første gjelder Russlands krav, og hva som vil være konsekvensen av å godta dem. Russland krever at Ukraina skal redusere hæren, nektes langtrekkende missiler og oppgi områder der landets sterkeste befestninger ligger. La oss tenke etter: Hvorfor insisterer Russland på dette? Av frykt for at Ukraina skal marsjere mot Moskva, tross Russlands 4000 atomstridshoder? Eller for å svekke sin motstander militært og fortsette krigen fra en langt bedre posisjon? Skal ukrainerne da stole på et russisk løfte om å ikke fornye krigen? Russland har lovet dyrt og hellig å ikke invadere Ukraina i 1991, 1994, 1997 og 2003. Vil et løfte til ha noe å si? Den andre misforståelsen gjelder Ukrainas krav.