Hege Hermansen har delt denne artikkelen med deg.

Hege Hermansen har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattGaza

Ville du reddet noen ut av Auschwitz?

illustrasjon: Knut Løvås illustrasjon: Knut Løvås

For halvannet år siden spurte jeg i Klassekampen om forskerne våre måtte dø i Gaza. På det tidspunktet hadde tre av våre livstruede palestinske kolleger i Gaza fått arbeidskontrakt ved norske universiteter gjennom Scholars at Risk-ordningen, som skal beskytte forskere i livsfare. Utlendingsdirektoratet hadde utstedt oppholdstillatelser i ekspressfart, og alt lå til rette for at de palestinske forskerne skulle få fortsette sitt arbeid i Norge.

Det var bare en hake: grensen mellom Gaza og Egypt var stengt, og Utenriksdepartementet ville ikke bistå med evakuering. Bomberegn eller ikke – å redde personer med norsk oppholdstillatelse ut av Gaza var ikke en prioritet for UD.

To av forskerne kom seg til slutt ut av Gaza ved hjelp av egyptiske «reisebyråer» – aktører som hjalp folk over grensen i bytte mot en stor bunke med penger. Det kostet en betydelig sum som i stedet kunne ha gått til mat og tak over hodet for familiemedlemmene i Gaza.

Halvannet år senere er det internasjonal konsensus om at Israel utfører et folkemord i Gaza. Vår tredje forskerkollega, som fremdeles befinner seg i Gaza, lever midt i en pågående massenedslakting av palestinere. Hun og familien er blitt systematisk utsultet og hjemmet er totalødelagt. Hun har blitt fordrevet seks-syv ganger og vært nær døden i minst tre ulike bombeangrep.

Gjennom en meldingstjeneste spør hun meg høflig om norsk UD kan bistå med evakuering, gitt at hun har norsk oppholdstillatelse og norsk arbeidskontrakt? Hun understreker at hun er klar over at UD har sagt nei tidligere, men kanskje de vil revurdere nå som situasjonen har drastisk forverret seg? Hun legger til at UD sikkert er klar over den pågående invasjonen av Gaza by og den totale kollapsen i humanitær nødhjelp.

Det er med en enorm skamfølelse jeg må fortelle henne at svaret på det er nei. UD vil ikke hjelpe personer med norsk oppholdstillatelse og norsk arbeidskontrakt ut av et folkemord. Fingrene mine føles blytunge mens de beveger seg over tastaturet.

Klassekampen har nylig satt søkelys på familiene som er blitt revet fra hverandre i forbindelse med ­medisinsk evakuering til Norge. Mens Shadi Abu Sita og sønnen Mohammad på elleve år ble hentet ut av Gaza, måtte mor og søsken bli igjen i et ­folkemord. Svaret de har mottatt fra UD er like kafkask som det jeg fikk for halvannet år siden:

«En oppholdstillatelse gir rett til å reise inn i Norge, men norske myndigheter kan ikke påta seg å sørge for at alle som har fått en oppholdstillatelse, faktisk kan gjennomføre reisa til Norge. Det gjelder både personer på Gaza og andre steder det kan være vanskelig å reise til Norge fra.»

Det er selvsagt ikke slik at «alle som har fått en oppholdstillatelse» forventer at UD skal drive transportbyrå til Norge, og det er heller ikke slik at Gaza simpelthen er et sted «det er vanskelig å reise fra». Palestinere i Gaza utsettes for et folkemord – utført av en kolonialistisk apartheidstat som Norge har bidratt til å bygge opp.

UD sier i praksis at dette vil de ikke bruke penger på, men henvisning til at evakuering «krever omfattende konsulær bistand». Det er grotesk å høre at UD ikke vil redde folk med norsk oppholdstillatelse ut av et folkemord, etter at Norge har brukt 63 millioner kroner på å redde ukrainske kjæledyr. Norge har også et Oljefond investert i selskaper som profitterer på Israels okkupasjonsøkonomi – der vår egen gevinst sannsynligvis er betydelig høyere enn kostnadene for å evakuere mine forskerkolleger og Shadis familie.

Det er blitt sagt mange ganger de siste to årene at det vi gjør nå, i møte med folkemordet i Gaza, er det samme som vi ville ha gjort under Holocaust. Min konklusjon er at UD ikke ville ha reddet folk med norsk oppholdstillatelse ut av Auschwitz, selv om de hadde hatt mulighet til det.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kronikk

Kutt, kutt, kutt i Oslos kultur­bud­sjett

I år ble Museumsforbundet og en rekke kunst- og kulturorganisasjoner for første gang invitert til en førpresentasjon av Oslos kulturbudsjett før det ble lagt frem for bystyret. Det var en fin gest som kan tolkes som et ønske om å styrke dialogen. Det lille møterommet var fylt til trengsel og vitnet også om at dette tiltaket ble satt pris på. Kultur- og næringsbyråd Anita Leirvik North understreket at det økonomisk fortsatt var krevende tider og at prioriteringene var barn og unge og forutsigbare rammer for kulturen. Samtidig åpnet hun for at det kan være behov for å skape fleksibilitet og åpne opp for nye gode tiltak. Om ikke denne ambisjonen følges av økte bevilgninger vil det bety at noen må ut av budsjettet, nedskaleres eller bli stående på stedet hvil. Førpresentasjonen viste forslag for 2026, men uten referanse til året før, så det var først i det fremlagte budsjettet det var mulig å se hva som reelt ligger i budsjettforslaget. Realitetene viser at både Munchmuseet, Deichmann og Kulturetaten får mindre å rutte med.

Handelsavtale

Mercosur-avtalen – svar til nærings­mi­nis­teren

I Klassekampen 29. september forsvarte næringsminister Cecilie Myrseth Efta-Mercosur-avtalen. Til tross for positive sider ved handelsavtalen, som at norske jordbruksinteresser delvis er ivaretatt og at avtalen legger opp til dialog om bærekraft, er ikke dette tilstrekkelig. Vi anerkjenner at flere i Mercosur-landene er positive til avtalen – den ville ikke blitt til uten sterke stemmer for. Vi er derimot opptatt av hvilke stemmer som ikke er blitt hørt eller tatt med inn i forhandlingene. Vi håper ministeren vil svare på hvordan hensyn til sivilsamfunn, urfolk og småbønder i både Efta- og Mercosur-landene er ivaretatt. Ifølge Alexandre Gomes da Silva, medlem i den brasilianske bevegelsen av jordløse landarbeidere (MST), vil avtalen fordype og legitimere den allerede svært skjevt fordelte jordkonsentrasjonen i Brasil. Han har sagt at avtalen vil være et stort tilbakeslag for arbeidet med landrettigheter og sosioøkonomisk utvikling, samtidig som den styrker monokulturen og viderefører Mercosur-landenes rolle som råvareprodusent.

Likestilling

Mann på banen

Takk til Linn Suktamuk-Rygg og Berit Hauan, som i Klassekampen 3. oktober etterlyser at menn kommer på banen i likestillingsdebatten. Det vil både tjene oss menn direkte, så vel som utfordre høyresidas bruk av – tidvis rettmessig – frustrasjon blant unge menn til å argumentere for å rygge tilbake til 1980-tallets normsett. Jeg, som Suktamuk-Rygg og Hauan, savner stemmene til feministiske menn som slår seg på brystet. Også menn blir undertrykt av det sett av normer og regler vi kaller patriarkatet, og det må vi jobbe med, på arbeidsplasser, rundt lunsj­bordet og i hjemmet. Ett steg på veien er at vi gutta også snakker høyt om det. Vi er nok flere enn vi tror som ønsker helt andre svar på problemer menn spesielt sliter med enn å reversere seierne kvinnebevegelsen har vunnet opp igjennom årene. At menns følelsesliv er blitt og blir undertrykt, tror jeg er en stor årsak til den selvmordsstatistikken som ofte trekkes frem i denne debatten.