Spørsmål
Jeg ser på tenåringene mine og deres venner når de ser på tv. Eller, de ser knapt på tv-en, de følger med med et halvt øye, og scroller helst på Tiktok hele tida samtidig. Jeg blir oppgitt av å se det, men også litt beskjemmet. For jeg føler på den samme telefonkløa med en gang noe blir kjedelig på tv eller i møter eller på bussen. Og klarer ikke jeg å la være, så kan jeg vel ikke forvente at ungdommene klarer det? Finnes det en salve mot denne kløa?
Svar
Denne kampen i hverdagen er veldig gjenkjennelig. Jeg har ikke tenåringer hjemme, men alle voksne og halvvoksne jeg kjenner, har smarttelefon. Og jeg deler din frustrasjon når andre flekker opp mobilen i en sosial sammenheng. Vi er i en samtale eller har oppmerksomheten rettet mot samme tv-program. Plutselig får de en melding, og vips har de sunket inn i seg selv, duknakket med blikket festet like ved sin egen navle.
Da kan jeg bli urimelig. Selv om jeg forsøker å holde igjen, kan jeg ta meg selv i å stirre megetsigende, komme med sarkastiske hint om avhengighet og mangel på selvdisiplin, eller vise fram min egen fortreffelighet: Jeg har lagt telefonen i bokhylla, utenfor rekkevidde.
Hvorfor blir jeg såpass ufyselig i møte med andres mobilbruk? Du peker på det: Jeg kjenner den samme telefonkløa i meg selv. Og nettopp derfor – fordi jeg daglig kjemper kampen mot mine egen telefonavhengighet – er det så provoserende når andre gir etter for fristelsen og fråtser uhemmet i skjermtid. Hardheten jeg praktiserer overfor meg selv, gjør meg hard overfor andre.
Så til spørsmålet ditt: Finnes det en salve mot mobilkløa? Vi kan forsøke å binde oss til masta, slik Odyssevs gjorde for å kunne høre sirenenes sang uten å bli lokket ut i drukningsdøden: Vi kan legge telefonen utenfor synsfeltet og utenfor rekkevidde, skru av lyd og varsler, fjerne fargene, installere apper som begrenser skjermtid og sosiale medier, eller rett og slett kjøpe dumtelefon.
Men kun de mest ressurssterke blant oss vil lykkes måtelig godt med en slik løsning, og det innebærer en individualisering av ansvaret for et problem som er samfunnsmessig og politisk. Dessuten er det grenser for hvor vellykket slik individuell svinebinding kan bli. Jeg får det ganske godt til i perioder. Men ubehagelig mange ganger i løpet døgnet kjenner jeg impulsen til å ta opp telefonen. Den har fortsatt makt over oppmerksomheten min også i de skjermfrie timene.
Filosofen Harry Frankfurt (1929–2023) har trukket et skille som er relevant for å forstå denne indre kampen. Han skiller mellom første-ordens ønsker og andre-ordens ønsker. Lysten i øyeblikket til å ta opp telefonen er et eksempel på ønske av første orden. Det er et enkelt og umiddelbart ønske om å gjøre noe. Ønsker av andre orden er derimot mer kompliserte. De innebærer å ta et steg tilbake og spørre hva du virkelig ønsker. Ønsker du å ha ønsket om å plukke opp telefonen?
Ønsker av første og andre orden kan fort komme i konflikt. Vi kan ønske å ikke ønske å ta opp telefonen. Men vi kan likevel ønske i øyeblikket å ta opp telefonen. Ifølge Frankfurt er det et tegn på frihet og fri vilje når det er et samsvar mellom ønsker av første og andre orden, det vil si når vi i øyeblikket ønsker det vi virkelig ønsker at vi ønsker.
Med perspektivet til en annen filosof, G.W.F. Hegel (1770–1831), kan vi legge til at en slik form for frihet krever gode vaner. Den som har gode vaner, vil nettopp oppleve at impulsene og innskytelsene som melder seg i øyeblikket, stemmer overens med hvordan man ønsker å leve livet.
Spørsmålet blir da: Hvordan dannes gode vaner? Hegel vil si at det er å kreve for mye av individer å forvente at de skal etablere gode vaner kun ut fra en individuell viljeshandling. Vanene våre dannes i stor grad i et sosialt miljø og preges av de økonomiske og teknologiske betingelsene vi lever under. I en verden der det er fryktelig kronglete å ta bussen, logge inn i banken eller å få tilgang på jobbens IT-systemer uten en smarttelefon, og hvor den samme dingsen inneholder en rekke avhengighetsskapende apper spesialdesignet for å kapre belønningssystemene i hjernen, er det nesten ingen som klarer å skape skikkelig gode vaner. Med kirurgisk presisjon kiler smarttelefonene seg inn mellom våre første- og andre-ordens ønsker og skaper konflikt mellom dem. Og som nevnt spiller den indre konflikten over i våre sosiale relasjoner og skaper konflikt mellom oss.
Løsningen må derfor være politisk. Og det er ikke bare barna som må skjermes. Det må også vi voksne. I fullt alvor mener jeg komikeren Erlend Mørch har kommet med et av de beste forslagene: Norgestelefonen. Norske myndigheter kan lage en billig telefon som har de tingene vi trenger: Billetter og kart, innloggingssystemer og værmelding. Men ingen sosiale medier. Og ingen farger. Norgestelefonen bør være helt frivillig, men billig. La oss si den kan koste 100 kroner. Jeg hadde kjøpt den sporenstreks.
Noen vil innvende at dette forslaget legger opp til altfor stor statlig styring av folks privatliv. Folk må være frie til å bestemme selv. Mitt svar er at slik situasjonen er nå, står det reelle valget mellom å bli styrt av makten til Silicon Valley og big tech, eller å bli styrt av demokratisk valgte politikere som vi kan bytte ut ved neste valg. Jeg ønsker meg det siste, fordi jeg tror det kan hjelpe meg å ønske meg det jeg virkelig ønsker.
