DebattArbeidsliv

Ufør og i jobb

Christine Andersen Cederborg

Det snakkes mye om at alle som har noe å bidra med, skal bidra i arbeidslivet. Det er visstnok cirka 700.000 i arbeidsfør alder som er utenfor jobb og utdanning. Det er også nærmere 370.000 uføre her i landet. Alle oppfordres til å bidra, og det er vel og bra for de som har en restarbeidsevne. Men så var det det å få seg en jobb da. I jobbannonser oppfordres gjerne folk med utfordringer til å søke. Bedriften ønsker å bidra til et mangfold i arbeidsstokken. Kjempebra! Eller? Det utlyses stillinger i 10, 20 og 30 prosent. Det er jo et ideelt sted å starte for en som er ufør eller har nedsatt arbeidsevne. Og så søker man, fordi bedriften gir uttrykk for at de ønsker akkurat deg. Men så går tiden, og man får ikke engang svar på søknaden. Ikke en e-post, ikke en telefon, ingenting. Hvorfor oppfordrer bedrifter folk utenfor arbeidslivet med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV’n til å søke, dersom de ikke er aktuelle for jobben?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Eu

Omskif­te­lege argument

«Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94», spør Arild Rønsen 28. august. Eg har hug til å stelle eit liknande, men likevel heilt anna spursmål: «Kva for vesentlege argument bruka nei-sida i 1972, som dei ikkje bruka i ’94 og ikkje brukar i dag?» Eg var nei-mann i 1972 av di konstateringa av at EEC/EF var «ein europeisk rikmannsklubb» vog tyngst. For dét var «Dei indre seks» – Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Rike vesteuropeiske land. Berre Italia var søreuropeisk. Ingen austeuropeiske. Medlemskap hadde vore fundamentalt annleis om det Europeiske Fellesskap hadde vore eit verkeleg europeisk fellesskap, sa nei-rørsla den gongen. I 1994 var EF på veg dit. Dei siste toogtjuge åra har EU vore nettopp eit verkeleg europeisk fellesskap, dei siste tretten med åtteogtjuge medlemsland. Men nei-sida har lagd det gamle hovudargumentet sitt vekk.

Ragnar Nordgreen
Russland

Et svar til Nei til atomvåpen

20. august ble jeg utestengt fra organisasjonen Nei til atomvåpen. Organisasjonens styreleder skriver i gårsdagens Klassekampen at saken ikke handlet om hva jeg har gjort gjennom femti år. Slik ble ikke saken ført. De skriver at jeg ikke kunne sitte «i styret». Vedtaket utestengte meg som medlem, etter 44 år, på bakgrunn av et varsel om en reise til Russland i mars der jeg møtte Den russiske fredsstiftelsen. Deretter ble det lagt fram et forslag til framtidig praksis: et krav om forhåndsgodkjenning fra styret av kontakt med russiske myndigheter.

Tore Nærland
Omsorg

Skammelig, Oslo byråd

Det borgerlige byrådet har åpnet opp for konkurranseutsetting av sykehjem. Lovisenberg diakonale stiftelse kommer med en alvorlig bekymringsmelding: Modellen gir konkurransefortrinn til leverandørene med de dårligste pensjonsordningene. De ideelle leverandørene får mindre penger til bemanning, fagutvikling og nye løsninger. Det er skammelig at de private firmaene med de dårligste pensjonsordningene i dette viktige og krevende yrket, skal kunne utkonkurrere ideelle eller kommunale aktører som har bedre pensjonsordninger for sin ansatte. Det vil også gå over de hjelpetrengende som bor på sykehjem.

Anne Kjølstad