Mersalg

Jeg har blitt leilighetseier og når 2,6 mill først er brukt, er det lett å trekke kortet. Jeg kjøper maling, malingsruller, malingsbrett (nødvendig nok). Jeg kjøper skruer og lim og fugemasse, og sistnevnte tørker sikkert i tuben før jeg trenger å bruke den igjen. Jeg kjøper nye møbler, kopper og kar over en lav sko (ikke like nødvendig). Jeg kjøper vask og tørk til 14.000 kroner, for ikke faen om jeg gidder å bruke fellesvaskeriet der det koster 20 kr per vask. Jeg har jo kjøpt nytt sengetøy som skal vaskes, må vite! Et klikk her og et klikk der, og jeg betaler med vipps og jeg henter på postkontoret og jeg åpner døra for Ikea-levering. Klikk-vent-hent og fyll. Rutinen kan gjentas i det uendelige. Det hele er en behagelig forutsigbarhet i en periode som jeg ellers opplever som stressende. Tingene fyller tomrommet etter alle de pengene jeg har brukt på leilighet. Gapende gjeld er stressende. Kjøpene roer meg. De er en materialistisk materie jeg kan gripe fast i, mens jeg graver meg sakte opp av gjeldsgropa. Men det er ikke det psykologiske paradokset som er problemet mitt. Når jeg går gjennom første etasje av Ikea og plukker produkter, som i en godtebutikk for kjedelige voksne, slår det meg: Herregud for en masseproduksjon! Alle disse møblene. Alle disse produktene. Jeg kjøper og jeg kjøper. Og alle andre her kjøper også. Trenger vi alt dette? Hvor ender tingene opp når vi vil skilles ad med dem? Gir vi de til Fretex? Selger de på Finn? Og når vi ikke gidder det – går det i søpla? Blir jeg en dag en av dem som etterlater spesialavfallet sitt ved siden av gjenvinningsstasjonen for glass og metall, fordi jeg ikke kommer meg til gjenbruksstasjonen? For en stressende tanke det er å en dag skulle bli kvitt alt det jeg nå skaffer meg. Ting, ting, ting. Det er simpelthen for mye! Jeg tror jeg må kjøpe en ny vannkoker for å roe nervene.