Akkurat nå

Mersalg

Jeg har blitt leilighetseier og når 2,6 mill først er brukt, er det lett å trekke kortet. Jeg kjøper maling, malingsruller, malingsbrett (nødvendig nok). Jeg kjøper skruer og lim og fugemasse, og sistnevnte tørker sikkert i tuben før jeg trenger å bruke den igjen. Jeg kjøper nye møbler, kopper og kar over en lav sko (ikke like nødvendig). Jeg kjøper vask og tørk til 14.000 kroner, for ikke faen om jeg gidder å bruke fellesvaskeriet der det koster 20 kr per vask. Jeg har jo kjøpt nytt sengetøy som skal vaskes, må vite! Et klikk her og et klikk der, og jeg betaler med vipps og jeg henter på postkontoret og jeg åpner døra for Ikea-levering. Klikk-vent-hent og fyll. Rutinen kan gjentas i det uendelige. Det hele er en behagelig forutsigbarhet i en periode som jeg ellers opplever som stressende. Tingene fyller tomrommet etter alle de pengene jeg har brukt på leilighet. Gapende gjeld er stressende. Kjøpene roer meg. De er en materialistisk materie jeg kan gripe fast i, mens jeg graver meg sakte opp av gjeldsgropa. Men det er ikke det psykologiske paradokset som er problemet mitt. Når jeg går gjennom første etasje av Ikea og plukker produkter, som i en godtebutikk for kjedelige voksne, slår det meg: Herregud for en masseproduksjon! Alle disse møblene. Alle disse produktene. Jeg kjøper og jeg kjøper. Og alle andre her kjøper også. Trenger vi alt dette? Hvor ender tingene opp når vi vil skilles ad med dem? Gir vi de til Fretex? Selger de på Finn? Og når vi ikke gidder det – går det i søpla? Blir jeg en dag en av dem som etterlater spesialavfallet sitt ved siden av gjenvinningsstasjonen for glass og metall, fordi jeg ikke kommer meg til gjenbruksstasjonen? For en stressende tanke det er å en dag skulle bli kvitt alt det jeg nå skaffer meg. Ting, ting, ting. Det er simpelthen for mye! Jeg tror jeg må kjøpe en ny vannkoker for å roe nervene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Kryd­der­gutt

Forord «Forsinket aktualitet» er den norske tittelen på slovensk nesepiller Slavoj Žižeks forord til «Det kommunistiske manifest». Forordet skrevet 175 år etter manifestet? Pøh! Mitt forord til mitt manifest er skrevet før (som seg hør og bør). Titlene på forordene kunne like gjerne vært de samme da innholdet i manifestet mitt er for forsinket til å være aktuelt. Er det ikke det Žižek mener? Kanskje forordet mitt er «Kun forsinket»? Eller «Manglende relevans» ettersom žižekforordet nå viser seg å ha en annen sammenheng mellom tittel og manifest? Nei. Slavoj kan heller bytte tittel. For eksempel til «Referanse som burde strykes fra mitt forord». Mitt kan hete «Forsinket, nesten irrelevant og nå, litt for langt». En kryddergutts manifest Aller først: Tittelen på forordet spiller altså på at manifestet er «forsinket og nesten irrelevant», mens forordet er «irrelevant og nå, litt for langt».

Fugl i nød

Det fins hull i systemet som ingen verken tetter eller snakker om. For eksempel: Hvem skal hjelpe bortkomne, skadde eller syke fugler i hovedstaden? En solskinnsdag i fjor sommer gikk jeg raskt gjennom Oslo sentrum. Den to måneder gamle babyen min lå hylende i vogna, og jeg hadde prøvd alt: byssing, mating, bleieskift – nå var det bare å komme seg hjem. «Pip, pip, pip», lød det da jeg passerte Det Norske Teatret. Og lyden kom ikke fra barnevogna. Foran den glassdekte fasaden, i solsteika og rett på asfalten, lå en lodden måseunge og skreik etter hjelp.

Saga blott

«Da-dam-pam-pa!» Og snart finnes ikke isbilen, heller. Det går ikke rundt mer, og derfor blir 2026 det siste året. Var det siste gang jeg så den en søndag i september, da den kjørte opp de stupbratte bakkene langt inne i Hardanger? Tantebarna mine kommer til å huske isbilen, de er store nok til det. Men for ettåringen min er løpet kjørt. Herved er min families tradisjonsrike lureri avviklet for evig og alltid: «Hør, her kommer fiskebilen!» Heldigvis har vi fortsatt Norge Rundt på NRK1, men snart tas vel det av lufta, og da er det ingenting igjen av stort, offentlig felleseie som binder Griegs «Norsk dans nr. 2» til de formative år.