Akkurat nå

Mersalg

Millennial_konsumer

Jeg har blitt leilighetseier og når 2,6 mill først er brukt, er det lett å trekke kortet. Jeg kjøper maling, malingsruller, malingsbrett (nødvendig nok). Jeg kjøper skruer og lim og fugemasse, og sistnevnte tørker sikkert i tuben før jeg trenger å bruke den igjen. Jeg kjøper nye møbler, kopper og kar over en lav sko (ikke like nødvendig). Jeg kjøper vask og tørk til 14.000 kroner, for ikke faen om jeg gidder å bruke fellesvaskeriet der det koster 20 kr per vask. Jeg har jo kjøpt nytt sengetøy som skal vaskes, må vite! Et klikk her og et klikk der, og jeg betaler med vipps og jeg henter på postkontoret og jeg åpner døra for Ikea-levering. Klikk-vent-hent og fyll. Rutinen kan gjentas i det uendelige. Det hele er en behagelig forutsigbarhet i en periode som jeg ellers opplever som stressende. Tingene fyller tomrommet etter alle de pengene jeg har brukt på leilighet. Gapende gjeld er stressende. Kjøpene roer meg. De er en materialistisk materie jeg kan gripe fast i, mens jeg graver meg sakte opp av gjeldsgropa. Men det er ikke det psykologiske paradokset som er problemet mitt. Når jeg går gjennom første etasje av Ikea og plukker produkter, som i en godtebutikk for kjedelige voksne, slår det meg: Herregud for en masseproduksjon! Alle disse møblene. Alle disse produktene. Jeg kjøper og jeg kjøper. Og alle andre her kjøper også. Trenger vi alt dette? Hvor ender tingene opp når vi vil skilles ad med dem? Gir vi de til Fretex? Selger de på Finn? Og når vi ikke gidder det – går det i søpla? Blir jeg en dag en av dem som etterlater spesialavfallet sitt ved siden av gjenvinningsstasjonen for glass og metall, fordi jeg ikke kommer meg til gjenbruksstasjonen? For en stressende tanke det er å en dag skulle bli kvitt alt det jeg nå skaffer meg. Ting, ting, ting. Det er simpelthen for mye! Jeg tror jeg må kjøpe en ny vannkoker for å roe nervene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Spørsmål

Kvisslaget står i et alvorlig moralsk dilemma: Puben hvor vi kvisser har blitt fratatt skjenkebevilling og serveringsbevilling av kommunen fordi de ikke betaler skatt og moms, bryter skjenkevilkår og generelt har veldig dårlig orden på ting. Likevel holder de åpent. Jeg er litt i stuss på hvordan dette foregår. På grunn av ferieavvikling i laget fikk vi ikke stilt på kviss denne uka og sjekket opplegget. Men det skal ha vært kviss. Er det da ingen som griper inn? Er strenge beskjeder formidlet i brevs form som sendes via Altinn den eneste reaksjonsformen man har på regelbrudd? Har ikke næringsmiddeletaten en slags ICE-lignende stormtropp som kan rykke inn med militær-taktikker og stenge hele sjappa hvis de ikke følger reglene? Hvor rangerer brudd på skjenkeloven i den store sammenheng? På onsdag fikk 40 syklister 1950 kroner hver i bot for å kjøre på rødt, men pubeiere kan bare drite i reglene uten at det straffer seg? Nå har politiet mast seg til det beredskapssenteret på Sofiemyr, og de har helikopter.

Konsulenten

Vinglepetter

Eg finn ikkje artikkelen igjen, men eg meiner å hugse at eg så ein eller annan meine noko om at det å vere ein vinglepetter har blitt eit samfunnsproblem. Noko i den duren. Eg kjende meg uansett treft. Eg er ein vinglepetter, og det har eg vel alltid vore. Når det kjem til små ting, som kva eg skal velje av snacks i butikken, kan eg bruke overmåteleg lang tid, noko som kan bli eit temmeleg stort tidssluk og at det endelege valet får altfor stor meining. Dersom eg, etter endeleg å ha betalt for noko, kjenner at nei, dette var ikkje rett val, kan kjensla av nederlag vere tyngande. Når det kjem til store ting, som kva eg skal gjere med livet mitt, utartar det seg noko annleis, men også litt (faretruande) likt. Her sjanglar eg mellom det eine og det andre i ein evig dirrande tilstand, som om eg faktisk var ein bøye på havet.

Smørbukken

Folketall og røvere

I sommer har vi lest «Folk og Røvere i Kardemomme by». Én scene jeg gjerne har hoppet over når jeg har tenkt på den boken, er at røverne etter at de har blitt satt i fengsel starter opp som musikanter igjen. Dette blir nyttig når det viser seg at de ikke klarer å skaffe nok gratis mat til å holde løven god og mett. «Den spiser så forferdelig mye, og det er ikke noe rart at pølsemakeren må spare litt på kjøttet». Kardemomme by har de ikke Onlyfans, ikke kan røverne røve mer heller, de sitter i fengsel, så hva skal de gjøre? De skal holde konsert til inntekt til sulten løve. Konserten koste 50 øre for voksne og 10 øre for barn, og når konserten er ferdig viser det seg at de har fått inn 94 kroner og 50 øre. Det må bety at det var minst 189 personer på konserten, forutsatt at ingen var barn. Men det er mye unger i byen, så la oss si at det var 300 personer på konserten. Det er sjokkerende mange flere enn jeg har sett for meg tidligere. Det betyr at det bor flere i Kardemomme by enn i Utsira kommune. Samtidig, hvis det skal være et økonomisk grunnlag for å holde seg med noe så ekstravagant som et permanent sirkus, så må man jo ha en viss størrelse på befolkningen. At byen er såpass stor gjør at man stiller seg en hel del andre spørsmål.

Konsulenten