Akkurat nå

Mersalg

Jeg har blitt leilighetseier og når 2,6 mill først er brukt, er det lett å trekke kortet. Jeg kjøper maling, malingsruller, malingsbrett (nødvendig nok). Jeg kjøper skruer og lim og fugemasse, og sistnevnte tørker sikkert i tuben før jeg trenger å bruke den igjen. Jeg kjøper nye møbler, kopper og kar over en lav sko (ikke like nødvendig). Jeg kjøper vask og tørk til 14.000 kroner, for ikke faen om jeg gidder å bruke fellesvaskeriet der det koster 20 kr per vask. Jeg har jo kjøpt nytt sengetøy som skal vaskes, må vite! Et klikk her og et klikk der, og jeg betaler med vipps og jeg henter på postkontoret og jeg åpner døra for Ikea-levering. Klikk-vent-hent og fyll. Rutinen kan gjentas i det uendelige. Det hele er en behagelig forutsigbarhet i en periode som jeg ellers opplever som stressende. Tingene fyller tomrommet etter alle de pengene jeg har brukt på leilighet. Gapende gjeld er stressende. Kjøpene roer meg. De er en materialistisk materie jeg kan gripe fast i, mens jeg graver meg sakte opp av gjeldsgropa. Men det er ikke det psykologiske paradokset som er problemet mitt. Når jeg går gjennom første etasje av Ikea og plukker produkter, som i en godtebutikk for kjedelige voksne, slår det meg: Herregud for en masseproduksjon! Alle disse møblene. Alle disse produktene. Jeg kjøper og jeg kjøper. Og alle andre her kjøper også. Trenger vi alt dette? Hvor ender tingene opp når vi vil skilles ad med dem? Gir vi de til Fretex? Selger de på Finn? Og når vi ikke gidder det – går det i søpla? Blir jeg en dag en av dem som etterlater spesialavfallet sitt ved siden av gjenvinningsstasjonen for glass og metall, fordi jeg ikke kommer meg til gjenbruksstasjonen? For en stressende tanke det er å en dag skulle bli kvitt alt det jeg nå skaffer meg. Ting, ting, ting. Det er simpelthen for mye! Jeg tror jeg må kjøpe en ny vannkoker for å roe nervene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Kryss i taket

De siste 517 dagene har jeg løst kryssordet til The New York Times hver dag. Ja, takk for applausen. Jeg er veldig stolt av mine nyerverva kunnskaper om amerikanske sportslag og -spillere, ymse pop- og filmstjerner med beleilige bokstavkombinasjoner til navn (ANYA Taylor-Joy, ANA de Armas, Rita ORA, mfl.) og ikke minst all verdens hovedsteder med like beleilige navn (herunder LIMA i Peru, BERN i Sveits, RIGA i Latvia og – faktisk nummer én blant de mest brukte hovedstedene – et sted som heter OSLO). Jeg har også blitt oppmerksom på kryssordkunstens (u)offis­ielle kjeksmerke, nemlig OREO, og alle de myriader av måter kryssordsetterne i The Times klarer å lage stikkord når denne vokaltunge, kremfylte godbiten er løsningsord. Dermed har jeg også blitt Oreo-ekspert, nå, etter over 500 løste kryssord på rad, til tross for at jeg aldri kjøper Oreos (eller kjeks i det hele tatt, for den del). Dermed blir jeg alltid en smule skuffa når jeg løser kryssord i norske aviser. Kryssord i «NYT-stil» har aldri løsningsord på færre enn tre bokstaver, og stikkordene kommer alltid i form av en lengre liste, hvor et enkelt tips kan være alt fra et enkeltord (synonymer) til en hel setning (forklaringer), eller et kjent sitat hvor man må fylle inn ordet som mangler, eller enda mer kreative ting. I norske kryssord får du noe sånt som «åsside» og skal fylle inn for eksempel LI.

Mord

Nå skal jeg lære meg de hersens kommareglene så jeg virkelig kan det, tenkte jeg da jeg studerte. Inspirasjonen var en professor på nordisk. Hennes oppgave i denne verden var å få alle studenter til å bruke komma riktig. Hun holdt en engasjert tordentale om det og delte ut en masse ark i et fag der komma bare var sånn passe relevant. Dette er reglene! sa hun. Hun hadde selv laget arkene med de definitive kommareglene, og jeg burde ha skjønt at det var ugler i mosen allerede der.

Kaptein Terra Bomba

Når man er på reisefot kan det være lurt å gjøre sin research. Det fikk jeg smertelig erfare på tur i Colombia. I god tro hadde jeg bestilt en dagstur med båt i Cartagena i Det karibiske hav, der jeg ferierte fra et billig hostell. Tropevarme og turkist vann. Paradis ventet på meg! Jeg liker å se på meg selv som reisevant. Etter noen år med ryggsekken på ryggen har jeg saumfart flere kontinenter og verdenshav. Men nettopp derfor kan det også hende at jeg har blitt litt for komfortabel etter hvert.