I dag er det tre år siden Russlands ulovlige anneksjon av de ukrainske regionene Kherson, Zaporizjzja, Donetsk og Luhansk. I lang tid har frontlinjene i den pågående krigen vært forholdsvis stabile, men samfunnene som berøres, er i rask endring. Fra russisk perspektiv er ikke en frossen konflikt eller videreføring av status quo tilstrekkelig. På det territoriet Russland har militært kontroll over, anvender de en blanding av brutal undertrykking, insentiver for samarbeid og en massiv påvirkningsoperasjon for å endre verdensbildet til befolkningen som bor der – og ikke minst deres egen oppfatning av nasjonal tilhørighet. Dette er mindre omtalt enn diplomatiske finter og endringer langs fronten, men de samfunnsmessige utfordringene i okkuperte områder stikker desto dypere. Det samme gjelder ulovlige deporteringer og russiske bosettere i okkuperte områder. Problemene vil kreve målrettede tiltak og klokskap for å løses.
Nesten umiddelbart etter at den første bølgen av russiske soldater ankom i 2022, ble de okkuperte ukrainske områdene integrert i Russlands boble av desinformasjon. I såkalte filtreringsleirer ble alle som viste proukrainsk holdning, identifisert gjennom voldelige og påtrengende prosesser. Allerede før Russland erklærte anneksjonene, skrapet det sammen en broket forsamling av pressede lokale lærere, frivillige ukrainske kollaboratører fra ymse yrker og importerte russiske lærere og utdanningsledere. Disse fikk oppgaven med for å implementere et nytt sett med russiske læreplaner. Enten de er født eller vokst opp i de okkuperte områdene, utsettes ukrainske barn nå for en form for indoktrinering som kunne vært hentet rett ut av en dystopisk roman.
Å tro at Russland nå vil være villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene og gi slipp på sine langsiktige investeringer i sivilbefolkningen, er naivt. Dette er en erobringskrig, og barna anses som en strategisk ressurs. Den systematiske tilnærmingen til barn i okkupert Ukraina fra sensommeren 2022 avdekket tydelig at Russland hadde kommet for å bli. Det overordnede målet er å omforme de ukrainske barna til russiske patrioter, i Putins betydning av ordet – lojale mot okkupantens regime og verdensbilde og ivrige tjenere av Fedrelandet i både krig og fred.
Det verste scenarioet ble på sett og vis realisert allerede i februar 2022, da Russland under dekke av de påståtte «folkerepublikkene» i Donetsk og Luhansk tvangsmobiliserte titusenvis av ukrainere for å kjempe mot sine egne landsmenn – et halvt år før en tilsvarende mobilisering ble satt i gang i selve Russland.
Samtidig som mange flere lider under krigshandlingene, bør to grupper ukrainske barn få særlig oppmerksomhet. For det første er det titusenvis av barn som er blitt revet bort fra sitt legitime hjemland av russiske aktører. For det andre lever et stort antall under okkupasjon. Gruppene representerer ulike kategorier barn, men mange av dem gjennomgår i stor grad samme indoktrinering for å bli del av den russiske maskinen. Denne prosessen innebærer at barna får betydelig militær trening, i tillegg til ideologisk innhold som dyrker russisk imperialisme og hyller krigshelter som ofrer seg for Russlands interesser.
Når det gjelder den første gruppen barn, er omfanget av russiske myndigheters tvangsflytting av ukrainske barn fra hjemmet deres sjokkerende og minner om nazistenes kampanje for bortføring og «germanisering» av polske barn under andre verdenskrig. Presis statistikk er vanskelig å få tak i, men Yale Humanitarian Research Lab, verdens fremste autoritet på sporing av deporterte barn, anslår tallet til nærmere 35.000, mens Ukrainas barneombud frykter at det reelle tallet kan være på flere hundre tusen. Russlands offisielle tall er enda høyere og hevder at de har «akseptert» 20 ganger så mange som Yale har bekreftet – opptil 700.000 barn. Den ukrainske regjeringen har bekreftet identiteten til 19.546 deporterte barn (per august 2025).
Til tross for at Kreml insisterer på at deres tiltak overfor ukrainske barn er velmenende og humanitært begrunnet, gir både metoder og innhold tydelige indikasjoner på at deportasjonene er del av en systematisk og statlig ledet politikk for å russifisere ukrainske barn og dermed utrydde ukrainsk identitet, kultur og politisk suverenitet. Formålet med deportasjonsprosjektet er med andre ord å utslette og bytte ut barnas nasjonale identitet over en generasjon, De to hovedformene for deportasjon, permanent og midlertidig, er begge definert av russifiseringsmålet. Begge utgjør brudd på Russlands folkerettslige forpliktelser som en okkupasjonsmakt.
Ukrainske menneskerettighetsaktivister har avdekket dokumenter som tyder på at Russland allerede før de lanserte fullskala-invasjonen, planla en permanent og irreversibel deportasjon av ukrainske barn. De første målene var barn som bodde på barnehjem eller i spesialiserte omsorgsinstitusjoner – småbarn og tenåringer uten foresatte som kunne tale deres sak, som juridisk ble regnet som statlige fosterbarn. I stedet for å sørge for trygg evakuering til nøytrale land, ble disse barna bortført i stort antall med fly, tog og kjøretøy til Russland. Når de først var kommet til Russland, forsvant de inn i den russiske byråkratiske apparatets svarte hull, noe som gjør dem vanskeligere å identifisere og spore. Mange navn og bilder dukket opp i russiske statlige adopsjonsregistre, sammen med beskrivelser av barnas personlighet og temperament.
Den systematiske og statsstøttede deportasjons- og adopsjonsordningen involverer fremtredende russiske ledere og statlige organer. Russlands dominerende parti, Forent Russland, organiserte et hovedkvarter for «adopsjon av foreldreløse barn» fra Donbas og delte ut statlige utmerkelser til familier som adopterte flere ukrainske barn. Maria Lvova-Belova, Kremls barneombud og sanksjonert av den internasjonale strafferettsdomstolen, adopterte en tenåringsgutt fra okkuperte Mariupol. Partileder for et annen lojalistisk parti, Rettferdig Russland, Sergei Mironov, adopterte ei lita jente fra Kherson-regionen. Mironov endret også hennes navn og fødested for å skjule ulovligheten av handlingene. Uavhengige rapporter tyder på at mange av barna er sterkt imot deportasjonen, og at foreldrene deres utsettes for tvang og alvorlige trusler for å tillate den.
«Ukrainske barn utsettes for indoktrinering som kunne vært hentet ut av en dystopisk roman»
Anonyme kilder i Russland bekrefter at ikke alle barna er villige deltakere: Lærere rapporterer for eksempel om deporterte ukrainske barn som ikke «forstår» at deres fremtid er i Russland, og som må disiplineres deretter. De deporterte barna blir inkludert i et nytt overvåkingssystem basert på kunstig intelligens (kjent som Profilaktika) som sporer russiske ungdommers aktivitet i sosiale medier for å identifisere «destruktiv atferd». Russiske myndigheter har antydet at barn som holder fast ved sin ukrainske identitet, vil måtte underlegges vedvarende «overtalelse» frem til fylte 18 år om nødvendig.
Midlertidig deportasjon er ikke så mye bedre enn permanent deportasjon, og dens virkninger er langvarige. Siden invasjonens første dager har russiske okkupasjonsmyndigheter stolt reklamert for såkalte leirer for ukrainske barn, med løfter om hvile, avslapning eller medisinsk og psykologisk rehabilitering. Disse programmene innebærer å deportere ukrainske barn til Russland, også til leirer så langt borte som Primorskij kraj, nærmere Alaska enn Ukraina. I disse leirene tilbringer barna fra uker til måneder med en kontinuerlig ideologisk indoktrinering. Sommerleirer lærer ukrainske barn å «elske Fedrelandet» og formidler narrativet om at Ukraina er «historisk russisk land». Russiske krigsveteraner fra Ukraina-krigen lærer barn hvordan man håndterer våpen, styrer droner og gir taktisk førstehjelp i spesialiserte militær-patriotiske leire.
Det er ikke alltid klart at barna returnerer til det okkuperte Ukraina etter dette programmet, men når de gjør det, møter de fortsatt forskjellige former for russifisering.
Når og hvis barna returnerer til de okkuperte områdene, ligner hjemmene mer og mer på Russland selv. På grunn av hyppige tilfeller av voldelig og ikkevoldelig motstand i områdene, blir straffetiltakene hardere. Amnesty rapporterer at «bortføring, trusler og fysisk og psykisk mishandling venter proukrainske lærere som nekter å vise lojalitet og samarbeid». Foreldre møtes også med trusler og sanksjoner, og vi har sett at væpnede styrker opprettholder disiplin i skoler og under kulturelle arrangementer for barn og unge. Selv i Russland var vendepunktet mot fullstendig propaganda i utdanningen i 2022 enestående. Å innføre de samme utdanningsstandardene i de okkuperte områdene er nok et klart brudd på folkeretten og Russlands plikter som okkupasjonsmakt.
Slik vi har fremhevet, er ikke situasjonen statisk, men i stadig utvikling. Nye militær-patriotiske klubber for barn og unge etableres i alle okkuperte områder: Et nytt militærtreningssenter for unge er åpnet utenfor Melitopol, og i byen selv er det bygget en ny avdeling av et museum kalt «Min historie – Russland». Museet har adresse i en gate som er omdøpt av okkupasjonsmyndighetene til ære for Katarina den store, kjent ikke minst som en erobrer av ukrainsk land. Det fungerer delvis også som klubbhus for en nylig etablert avdeling av Yunarmiya – Russlands største militærpatriotiske klubb for barn som nå skryter av nærmere to millioner medlemmer.
Å oppgi ukrainsk territorium vil innebære å oppgi anslagsvis 1,6 millioner barn som tvinges til å vokse opp i et ideologisk system basert på hat mot deres egentlige hjemland og deres historiske, kulturelle og språklige identiteter. Alvoret kan ikke overvurderes, og vi har allerede fått en smakebit på konsekvensene. Ofte glemmer man at ukrainere fra de okkuperte områdene i Donbas var de hardest rammede på russisk side. De fikk lite opplæring og dødstallene var høye. Russland håper at i fremtiden vil det ha en mer motivert befolkning for hånden.
