Vi mennesker liker ikke å være aleine. Det er kanskje derfor vi (eller i hvert fall mange forskere) saumfarer universet etter planeter som likner vår egen og derfor kan tenkes å huse liv – aller helst intelligent sådan. I vårt eget solsystem har vi nok måttet innse at det ikke finnes levende planeter, i hvert fall ikke nå, selv om muligheten fortsatt holdes åpen for at det en gang har vært liv på Mars. Det er heller ikke utelukket at det kan finnes en form for liv på en av månene rundt de to største planetene, men neppe av den mer avanserte sorten.
Planetjakten
Jakten på planeter i andre solsystemer, såkalte exoplaneter, er i det siste blitt et så stort forskningsfelt at det har fått sine egne institutter. Den mest omfattende forskningen foregår ved Nasas Exoplanet Science Institute (NexScI), i Pasadena, California. Man har rukket å komme opp i et bekreftet antall på seks tusen identifiserte exoplaneter. Den første ble oppdaget i 1995, kretsende rundt en stjerne som likner vår egen sol. I tillegg finnes det åtte tusen «kandidater» som venter på bekreftelse. Det er nemlig så lite som under hundre planeter som er blitt direkte observert. Resten røpes sin tilstedeværelse gjennom mer indirekte data. At lyset fra en stjerne dimmes ned regelmessig for en kortere periode, er for eksempel et tegn på at en planet passerer. Når det kun finnes slike «indisier» på deres eksistens, kreves det gjerne mer enn én type data.
Blant de seks tusen bekreftede exoplanetene er det stor variasjon, også i hva slags stjerner de kretser rundt. Det finnes de som kretser rundt to stjerner, andre rundt en sluknet stjerne. Det finnes til og med noen som ikke har en stjerne å kretse rundt. Naturlig nok er de som likner mest på vår egen – i størrelse, beskaffenhet (helst stein), avstand fra en aktiv stjerne – som får mest interesse. Det er nemlig vanskelig å forestille seg liv på planeter som ikke tilfredsstiller slike betingelser. Likevel burde det være nok å ta av: Bare i Melkeveien regner man med at det finnes flere milliarder planeter.
Nye hjelpemidler
«8000 ‘kandidater til exoplaneter venter på bekreftelse»
Selv i Melkeveien er avstandene store. Da er det en stor fordel at man får stadig bedre instrumenter. Man forventer å oppdage tusenvis av nye kandidater ved hjelp av observasjonene fra ESAs romteleskop Gaia. Det samme gjelder det nye Nancy Grace Roman Space Telescope som NASA nå skal sende ut i rommet. Sistnevnte er blant annet utstyrt for å gjøre det lettere å se planeter gjennom det sterke lyset som stjernene deres stråler ut. Uten hjelpemidler som dette er det så å si umulig å få øye på en planet på størrelse med jorden som har en liknende avstand fra sin stjerne. Man er også spesielt på utkikk etter såkalte biosignaturer: Tegn på at det kan være – eller har vært – liv på den aktuelle planeten (som for eksempel på Mars). Dette kan være ulike former for data, spesielle kjemiske eller fysiske forhold som er kjennetegn på biologiske prosesser.
Fødselshistorier
Planeters størrelse og avstand fra sin stjerne har fått mye oppmerksomhet til nå. I det siste er man også blitt mer oppmerksom på at en planets spesielle geologi, kjemi, overflate og andre forhold – ikke minst historie – kan være nødvendige forutsetninger for liv. I Nature har nylig forskere fra Southwest Research Institute og Yale publisert en analyse av hvordan en planets historie, hvordan den er blitt til, legger forutsetninger for mulig liv. Den siste delen av en planets tilblivelse ser ut til å være spesielt avgjørende.
Ifølge forskerne bestemmer nemlig den aller siste prosenten av en planets «fødselshistorie» om det kan finnes liv der. Det er da – mens den uferdige planeten fremdeles er utsatt for et «kosmisk uvær», at viktige parametere som vannmengde, atmosfære- og stoffsammensetning blir avgjort. For jordens del skal for eksempel en dramatisk kollisjon med et annet legeme i planetstørrelse ha ført til at månen ble til. Månen fant deretter sin bane rundt jorden, noe som har vært viktig for livets utvikling. Det finnes også en teori om at jorden har fått store deler av vannressursene fra en annen mulig kollisjon, denne gangen med et mindre himmellegeme.
Forskerne bak studien mener derfor at letingen etter en «tvillingjord» der ute bør rette seg mot en planet som ikke bare har liknende størrelse og plassering, men også en liknende historie som vår egen. Dette er spesielt viktig om man håper å finne liv ut over det helt enkle. Da vet vi at slikt som vår egen planets tektonikk, dens skiftende overflate, har gjort det mulig for mer komplekse livsformer å utvikle seg.
Liv 2.0
Ethvert funn av liv, uansett hvor enkelt, ville vært en grensesprengende hendelse. Vitenskapen ville med et slikt Liv 2.0 fått mulighet til å se om det finnes helt andre måter for liv til å oppstå og evolvere. Like viktig kunne det vært for vår egen selvforståelse, som nok ville fått seg en utfordring. Og aller størst ville utfordringen vært hvis det fantes intelligent liv der ute.
Hvilke odds det er for å finne noe slikt, eventuelt en høyteknologisk sivilisasjon som vi kunne få kontakt med, vet vi faktisk ikke i det hele tatt. Vi vet bare at livet her på jorden har blitt utviklet gjennom en serie med nesten usannsynlige hendelser. Det samme gjelder sivilisasjonen, som allerede har passert flere hindre der den sto i fare for å utslette seg selv. Dessuten kan det se ut til at en sivilisasjon som vår kun vil ha et lite tidsvindu der den kan fungere og være i stand til å kommunisere med andre mulige sivilisasjoner ute i rommet.
Ja, hvor er de alle sammen?
Dette kan være forklaringen på det såkalte «Fermis paradoks», etter fysikeren Enrico Fermis uttalelse: «Hvor er de alle sammen?». Dette ble sagt i undring over at vi enda ikke hadde sett eller hørt noe der ute, til tross for alle instrumentene vi har utviklet.
