Dør Oslofjorden? Pressgrupper, medier og myndigheter synes å mene det. Omkvedet er at fjorden er syk på grunn av nitrogenforurensing fra landbruk og avløp, nedbygging av strandsonen, overfiske og bunntråling etter reker.
Når man vet årsakene er det jo bare å brette opp skjorteermene: Stopp fiske og reketråling, rens kloakken og reduser nitrogenavrenningen fra jordbruket. Dette er hovedgrepene i Miljødirektoratets tiltaksplan for Oslofjorden. Og politiske partier kappes om å bevilge penger, mye penger.
Fiskestans er kanskje en god idé? Ikke hvis vi skal tro havforskerne Sundby & co. (kronikk i Klassekampen 15 september). Hva med nitrogen?
På 1960-tallet var indre Oslofjord eutrofiert fordi kloakken rant urenset i fjorden. Og jordbruket bidro: Pløying og spredning av husdyrgjødsel om høsten ga mye fosfor- og nitrat-avrenning. Fjorden ble frastøtende, og det fantes knapt sjøpattedyr, skarv eller ærfugl. Men det var mye fisk.
«Sokratisk visdom er å erkjenne hva man ikke vet»
Gradvis ble det bedre: Kloakken til indre Oslofjord ble renset, og tiltak reduserte N-avrenning fra jordbruket. Tilstanden i ytre Oslofjord er visst ikke så verst heller: Her er konsentrasjonen av nitrat og fosfat langt lavere enn i Barentshavet. Vannet er klart, det er et yrende fugleliv (skarv og ærfugl) og sjøpattedyrene kommer (sel, nise, ja til og med hval!). Torsken er borte, men det gjelder hele Skagerak.
Dette tilsier at fjorden ikke blir friskere ved å redusere nitrogentilførselen. Norsk institutt for vannforskning (Niva) hevder i «Utredning av behovet for å redusere tilførslene av nitrogen til Ytre Oslofjord» (2022) at problemet er høyt nitrogen/fosfor-forhold (N/P). Men de er påfallende vage. Årsakssammenhengen mellom høy N/P og fremvekst av trådalger og tap av tareskog fremstår som rene hypoteser.
Sundby & co. hevder at Oslofjordens bedrøvelige torskebestand skyldes klimaendring, varmere vann gjør at hele Nordsjøen er i endring. I så fall er det lite vi kan gjøre lokalt. Man må åpenbart være både vidsynt og langsynt for å forstå endringer i komplekse økosystem, og trår feil om man er nærsynt. Blåskjellbestanden i Oslofjorden kollapset i perioden 2010–2020. Det skapte panikk. Havforskningsinstituttet beroliget, og fikk rett: bestanden av unge skjell er nå rekordhøy.
Sokratisk visdom er å erkjenne hva man ikke vet. Miljødirektoratet skårer ikke høyt her, og Niva synes å balansere på slakk line: skaffer til veie begrunnelser for miljøtiltak uten å blamere seg vitenskapelig. Det minner om forskningen på sur nedbør på 1980-tallet, bestilt av Miljøverndepartementet, med mer eller mindre eksplisitt krav om bevis på skogskader, som de ikke fant.
