Barn er utstyrt med en utrolig rettferdighetssans, sier vi til hverandre når en femåring protesterer høylytt fordi han må legge seg mens storesøster får være våken.
«En instinktiv forståelse av hva som er riktig», sier vi kanskje også, når vi lett selvtilfredse ser på det rød-grønne valgskredet i Barnas valg. Samtidig, helt ned på småtrinnet på norske skoler jobber avdelingsledere og lærere med det sosiale miljøet som følger av at barna har begynt å dele hverandre inn i A, B og C-grupper basert på ting som etnisk tilhørighet, klesstil eller bosted – det som egentlig betyr «foreldrenes inntekt».
Det har blitt skrevet mange spaltemeter om hva det har betydd for venstresida at vi etter murens fall ikke har vært i stand til å tenke på politiske alternativer til kapitalismen. Den mye siterte og avdøde britiske teoretikeren Mark Fisher har satt ord på dette som «kapitalistisk realisme». Det betyr, kort oppsummert, at kapitalismen er blitt vannet vi svømmer i og oksygenet vi puster, og at vi verken klarer å helt forstå hva det er eller å se alternativer.
Langt mindre har det blitt skrevet om hva som har skjedd med vårt syn på mennesket de siste førti årene. Samfunnssyn og menneskesyn henger sammen og går over i hverandre, men er likevel ikke helt det samme. Mens samfunnssynet handler om hvordan vi mener vi bør organisere oss, handler menneskesynet om hvordan vi ser på oss selv og hverandre – om hva som er grunnen til at vi handler som vi gjør – ja, hvordan vi mener det er naturlig å oppføre seg.
Det er en vanlig klage blant folk på venstresida at standarden for hvordan våre representanter og politikere skal oppføre seg, er så mye høyere enn for dem på høyresida. Og egentlig forstår jeg klagerne godt. Når man tror at mennesket grunnleggende sett er egoistisk, kan man være akkurat så drittsekk som man vil uten å miste noe av sin troverdighet. For sosialister er det annerledes. Vi kjemper ikke bare for et annet samfunn – vi har også et annet syn på mennesket og på at fellesskapets kraft er større enn viljen til å utnytte systemet. Det er dette som gjør at vi vil ha mindre kontroll i Nav og i skolen, mens høyresida vil ha mer. Det er dette som gjør at vi vil ha mindre forskjeller: fordi vi tror at folk flest vil gjøre sitt beste, også når det ikke umiddelbart bare gagner dem selv.
I en artikkel i Klassekampen like før valget ble Rødt-politiker Mímir Kristjánsson bedt om å tegne opp forskjellen mellom Rødt og SV. Da sa han blant annet at SV i større grad tiltrakk seg «velmenende folk i offentlig sektor» og la til at det «sikkert hørtes forferdelig ut». Siden jeg selv er SV-er, ble jeg selvsagt truffet så det svei, ikke minst fordi det han sa, antakelig er sant. SV er fullt av velmenende folk, og ja, det høres forferdelig ut. Med blod og tårer i mine åpne hender vil jeg likevel spørre hva i all verden det betyr at det å være «velmenende» er blitt noe «forferdelig»?
«Det eneste vi kan, er å begrense vår egen forjævlighet.»
Nå har det antakelig aldri vært særlig kult i seg selv å være velmenende, men «forferdelig» er tross alt litt verre. Og hvis jeg skal tillate meg å assosiere fritt, betyr det egentlig at man er litt dum. Man går med skylapper, forstår egentlig ikke helt hva det innebærer å være et menneske, og det er i alle tilfeller et tapsprosjekt som med stor sannsynlighet innebærer å la seg tråkke på.
Historisk sett er det ikke rart at folk på venstresida er ambivalente til snillhet og godhet. Ofte har snillhet bare vært et ord man bruker for å kamuflere de langt mindre attraktive merkelappene «kuet» eller «underkastet», slik det for eksempel er når snillhet knyttes til det å være kvinne eller mor. Arbeidsfolk av alle kjønn og opprinnelser har til alle tider, og overalt på kloden, blitt misbrukt i det såkalt godes tjeneste, særlig fra religioner som kan presentere oss for en naturlig orden hvor alle må kjenne sin plass. Der det finnes snillhet, finnes det som regel ingen maktkamp, og revolusjon finner sjelden sted når våpnene er lagt ned. Og jeg innrømmer det gjerne: Bare tanken på å bli omtalt som et «godt menneske» får det til å vrenge seg i meg av skam. Å si noe slik til noen, tenker jeg nå, kan ikke bety noe annet enn at man ser på vedkommende som en idiot.
For slik har det blitt, også for oss til venstre for midten: Vi ser kanskje sarkastiske ut når vi sier «greed is good», men i virkeligheten har vi selv underlagt oss mantraet. For skal vi egentlig ofre tusenvis av kroner i fortjeneste ved å la være å selge boligen vår til høystbydende, fordi noen med lavere budsjett trenger den mer? Skal vi insistere på å velge en entreprenør med tariffavtale når vi skal pusse opp?
Skal vi hente maten vår selv i stedet for å få den levert av et underbetalt (og muligens menneskehandlet) sykkelbud fra Wolt? Skal vi fortsette å jobbe som sykepleier på et underbemannet sykehjem når vi får bedre betingelser på Volvat? Skal vi tvinge barna våre til å være venner med de slitsomme og bråkete arbeiderklasseungene, når vi vet at de egentlig trenger å begynne å bygge nettverk til sin framtidige karriere allerede på ungdomsskolen? Sannheten er at vi er så innkapslet i markedsliberalismen at vi ikke lenger er i stand til å kolportere et annet menneskesyn. Det eneste vi kan, er å begrense vår egen forjævlighet.
At det finnes kynikere, er ikke noe nytt. Det som er nytt, er forventningen om at alle skal være kyniske. Det hadde kanskje ikke gjort så mye hvis det ikke hadde konsekvenser ut over oss selv. Milliardærene tror allerede at vi på venstresida bare vil at de skal betale alt for oss, ikke at vi alle skal betale for oss, sammen, i et fellesskap som tross alt også inkluderer dem.
Mister vi menneskesynet vårt, mister vi også vår politiske troverdighet. Det burde bekymre flere av oss at de eneste som står rakrygget i frontlinja for ideen om at man noen ganger må sette egne interesser til side for å tjene et felles beste, er unge gutter som kjemper for kutt i formuesskatten.
