Akkurat nå

Bergen-­telegrafen

Ugla

Jeg er vanligvis en som sjekker nyhetene med noen timers mellomrom, men forrige fredag hadde jeg fri og glemte helt at det fantes en omverden å forholde seg til. Jeg hadde tross alt hele formiddagen gått rundt med det priviliget det er å kunne utforske en ny by aleine, og denne byen var vestlandets hovedstad Bergen, som jeg skammelig nok bare har kjørt forbi tidligere. Etter å ha vært høyt og lavt, nede i smauene og oppe på Fløien, tørr og varm på museum og våt og kald langs brosteinsgatene, hadde jeg plutselig 45 minutter å svi av før jeg skulle møte noen venner. Og hva gjør du når det er fredag, du er lei av å gå, butikker, kaffe, turister og vær? Du går på pub, så klart. En pub du har fått anbefalt av en kollega og som du tviler på om du får andre muligheter til å besøke denne helgen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Akkurat nå

Buongiorno!

I slutten av august skulle jeg bestille et glass vin og en øl til min kjære og meg på en kafé – som eierne nok vil insistere på å kalle en bistro – i nabolaget Haga i Sveriges nest største by Göteborg. Det var en travel lørdag, og vi var heldige som hadde kapret et bord på uteserveringen som vendte ut mot en brosteinsbelagt plass, hvor turister i alle slag og fasonger streifet forbi. Noen av dem i et rasende tempo på vei til neste gjøremål eller attraksjon. Andre slentrende langsomt hånd i hånd gjennom det gamle arbeidsstrøket med treetasjes treboliger i samme fargekode uten et annet mål enn finne et sted å sette seg ned. «Buongiorno!» smalt det fra servitøren idet jeg nærmet meg baren for å bestille. Hilsenen satte meg fullstendig ute av spill. Trodde hun at jeg var italiensk? Eller var det kanskje en annen gjest hun henvendte seg til? Perpleks og satt ut, men med et iboende ønske om å løse situasjonen på en elegant og verdensvant måte, stotret jeg ut et usikkert «eeh buongiorno» før jeg slo over til engelsk i det som må ha vært et instinktivt forsøk på å innta rollen som dum turist.

Ugla

Min mote

Da jeg var liten og syk, fikk jeg alltid velge meg et blad som trøst. Hvis vi skulle reise på hytta, ble tålmodigheten smurt med et lite besøk til magasinhylla. I søskenflokken fikk vi velge hvert vårt blad, og det var som en relikvie og bare mitt. I tråd med økende centimeter endret preferansen seg, fra Donald Duck & Co til Topp. Fra Topp til Elle. Aldri Penny, så klart. Det står ikke lenger så godt til med magasinene.

Lody Botion

Biblio­teket

Her forleden tok jeg en tur til mitt lokale bibliotek. Siden endt studietid er biblioteket vanligvis et sted med flyktige og korte besøk. Rett inn, rett ut. Jeg hadde en tanke om at det kunne være hyggelig å bare henge der. Det folkelig-litterære-kompleks liksom. Det å bare kunne synke nedi en stol omringet av det beste litteraturen har å by på.

Lody Botion