Akkurat nå

Buongiorno!

I slutten av august skulle jeg bestille et glass vin og en øl til min kjære og meg på en kafé – som eierne nok vil insistere på å kalle en bistro – i nabolaget Haga i Sveriges nest største by Göteborg. Det var en travel lørdag, og vi var heldige som hadde kapret et bord på uteserveringen som vendte ut mot en brosteinsbelagt plass, hvor turister i alle slag og fasonger streifet forbi. Noen av dem i et rasende tempo på vei til neste gjøremål eller attraksjon. Andre slentrende langsomt hånd i hånd gjennom det gamle arbeidsstrøket med treetasjes treboliger i samme fargekode uten et annet mål enn finne et sted å sette seg ned.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Akkurat nå

Sangbart 2

Når vi nå har dypanalysert hvordan nasjonalsangene til Norge og Brasil reflekterer nasjonal og fotballmessig egenart, kan det passe å utvide analysen til en annen kamp som er nært forestående, nemlig England mot Mexico. Det er en kontrastfylt og spennende motsetning. England har som en del av sin nasjonale karakter en bisarr, intens tilknytning til sin egen kongefamilie. Da dronning Elizabeth døde, sto anslagsvis en kvart million briter i milelange køer for å gå forbi båren der hun lå – en av de mest imponerende kø-eventene i moderne historie. Det er derfor passende at nasjonalsangen er «God save the king». Nasjonalsangen er på sitt vis trans, siden den inntil nylig hette «God save the queen» og nå har byttet til mannlige pronomen. (Ingen bør nevne dette for J.K.

Sangbart

Når nasjonene samles til dyst er det greit å ha musikk å samles rundt. Nei, vi tenker ikke her på sanger som «Alt for Norge» eller «Bønda ifra nord». Vi snakker nasjonalsanger. Undertegnede skal ikke påstå å ha dyp sportsfaglig kompetanse, men scorer kanskje noe over middels på musikkforståelse. På dette svake grunnlaget har en teori blitt utformet: Nasjonalsangene henger sammen med den nasjonale kulturen, eller lynnet, som igjen former sportslig spillestil. La oss ta noen nærliggende eksempler: Den brasilianske nasjonalsangen – «Hino nacional Brasileiro», stammer, som mange andre nasjonalsanger, fra 1800-tallet. Melodien ble komponert av Francisco Manoel da Silva i forbindelse med selvstendigheten fra Portugal i 1822, og resten av 1800-tallet var den rett og slett ordløs.

2–1

Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått Elfenbenskysten 2–1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått Elfenbenskysten 2–1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått Elfenbenskysten! Elfenbenskysten, kjempers fødeland!.