Charlie Kirk var for mange voksne et ukjent navn frem til attentatet som tok livet hans 10. september. Som ungdomsskolelærer, og for flertallet av ungdommene jeg jobber med, var navnet godt kjent fra før. Tek-oligarker som Elon Musk og kontroversielle ideologer som Kirk har lenge hatt ufiltrert tilgang til barn i Norge via digitale plattformer.
Kirk hadde på Youtube anskaffet 4,14 millioner abonnenter; 5,7 millioner følgere på Twitter; 9 millioner på Instagram; 8,5 millioner på Tiktok. Han har publisert over 36.000 klipp publisert på nettet og drev sin egen podkast. I tillegg kommer utallige opptredener i ulike reels, videoer, live-streams og så videre.
Han stiftet organisasjonen «Turning Point USA» og stilte seg helhjertet bak Trump-konspirasjonen om «the stolen election». Aller mest kjent er han, særlig blant ungdom, for en serie med klipp mange kjenner som «Prove Me Wrong»/«Change My Mind». Klippene følger Kirk rundt på universiteter i USA, hvor han ofte ender i hissige diskusjoner med det mange av hans følgere kaller «woke liberals», «kulturelle marxister» og liknende merkelapper.
Støttespillerne vil påstå at Kirk ønsket å gjenopplive den amerikanske debattkulturen som er blitt kneblet av «wokeness». Hans meningsmotstanderne vil innvende at Kirk var et «rovdyr på sosiale medier» som ofte valgte seg mer naive, overidealistiske universitetsstudenter for å lage click-bait-klipp, og at han var en rasistisk drivkraft bak polariseringen av samfunnet i USA.
Kirk mente at «skatt er tyveri» – på grunnlag av bibelen. Progressiv beskatning så han som en straff for suksess og belønning for latskap. Han var en sterk motstander av universelle helseordninger, og mente at det private markedet bør styre helsehjelp. Han bedrev erkekonservativ mistenkeliggjøring av alle som er avhengige av velferdsytelser. Offentlig utdanning var indoktrinering, kvinners rett til abort (også ved voldtekt) skulle fjernes, og kvinners rettigheter og LHBTQ-bevegelsen var en uting. Blant sine mer konspiratoriske teorier mente han at menneskeskapte klimaendringer var «en bløff, et venstreorientert og marxistisk knep for å utvide kontrollen over innbyggerne».
Han mente at arbeidsmarkedet bør være styrt av frie markedskrefter snarere enn reguleringer, og at fagforeninger var marxistiske verktøy. Han var alle steder og ingen steder på én gang. Han bagatelliserte og harselerte med politisk vold mot motstandere, som for eksempel da Nancy Pelosis ektemann ble angrepet med en hammer i 2022. Kirk mente også at noen drap var prisen en man måtte betale for å beholde retten til å bære skytevåpen.
Kirk representerte en ideologi som ofte står i direkte motsetning til grunnleggende norske verdier. Den norske samfunnsmodellen prioriterer verdier som likhet, sosial rettferdighet, økonomisk rettferdighet og en sterk velferdsstat. Disse verdiene er sterke kontraster til flere av Kirks standpunkter, som var forankret i en amerikansk kristen konservatisme, individualisme og markedskapitalisme.
«Vi står overfor en generasjonskløft som truer med å svekke det norske samfunnet»
Vi har i mange tiår investert i et utdanningssystem som skal fremme demokratisk opplysning og kritisk refleksjon, i en velferdsstat som skal sikre at alle barn får like muligheter til å lykkes. Disse ideene må vi snakke om høyt og ofte, også i hjemmet.
For mange i Norge har blitt oppdratt med at politikk er partipolitikk. Å stemme vært fjerde år og ellers glemme å snakke om at Norge skal bygges på solidariske verdier, skaper et tomrom hos unge mennesker. Dette kan politiske agitatorer som Kirk raskt fylle med polariserende politisk retorikk, som åpner for egoisme og en voksende kristennasjonalisme – importert fra USA.
Dette «kaninhullet» til den amerikanske kulturkrigen har eksistert lenge – enten det er via Andrew Tate, Ben Shapiro, Steven Crowder, Jordan Peterson eller Charlie Kirk. Gjennom plattformer som Tiktok, Instagram, Snapchat og Youtube har ideologer som Kirk og svindlere som Tate fått direkte og ufiltrert tilgang til barna våre.
Når barna våre vet mer om en amerikansk politisk figur enn foreldregenerasjonen gjør, og formes av innhold som de voksne i livet deres ikke engang vet om, står vi overfor en generasjonskløft som truer med å svekke det norske samfunnet.
I vårt sosialdemokratiske samfunn er målet å redusere forskjeller og sikre at alle har like muligheter. Men når digitale plattformer blir de viktigste arenaene for sosial og kulturell deltakelse, skapes det også et skille mellom de som har ressurser og evner til å navigere disse plattformene kritisk, og de som ikke har det. Barna risikerer å bli fanget i ekkokamre, eksponert for skadelige ideologier eller formet av kommersielle interesser som prioriterer profitt over barnas beste.
Har vi overlatt barna våre til algoritmene, teknologiselskapene og menn som Kirk til å bli deres de facto oppdragere? De har ubegrenset tilgang til våre barns tid, oppmerksomhet og sinn, uten at vi har tatt grep for å forstå eller regulere innflytelsen deres. Dette er ikke bare en svikt på individuelt nivå, men en systemsvikt som truer med å undergrave de verdiene som det norske samfunnet er bygget på.
Det er tydelig i tradisjonelle medier at det er en folkeopplysning på gang blant Norges befolkning. Det var jammen på tide. Det står mye på spill her: Våre barns fremtid, men også fremtiden til den norske samfunnsmodellen. Hvis vi ønsker å bevare verdier som likhet, tillit og fellesskap, kan vi ikke lenger overlate politikken til algoritmene.
