Det koloniale paradokset

Det har vært Fosse-festival på Det Norske Teatret i Oslo, og den anerkjente sveitsiske regissøren Milo Rau gjestet festivalen med forestillingen «Antigone in de Amazon» (2023).

Det var ved å gjøre reise- og reportasjetekster fra konfliktområder på nittitallet at sosiologen og journalisten Rau utviklet sin interesse for å behandle dramatiske politiske hendelser og lands nasjonale traumer kunstnerisk. På begynnelsen av 2000-tallet begynte han å eksperimentere med såkalt «theatre of the real» – virkelighetsteater – og skapte seg etter hvert kultstatus med sine teatrale «re-enactments»: «Hate Radio» (2011) var en rekonstruksjon av en radiosending fra Rwanda under folkemordet i 1994.

I «Kongotribunalet» (2015) satte Rau nykolonialisme og borgerkrig under lupen ved å iscenesette en rettssak i byen Bukavu i Øst-Kongo, der faktiske ofre, politikere, jurister og aktivister deltok i en symbolsk rettssak for å belyse konfliktene rundt gruveindustrien og konsekvensene av Vestens begjær etter mineraler som coltan og gull.

I 2018 ble Milo Rau teatersjef ved prestisjetunge NTGent (Nederlands Toneel Gent) i Belgia. Der erklærte han raskt at institusjonsteaterprofilen skulle endres fullstendig: Nå skulle teateret bli en plattform for samfunnsdebatt, ikke en tam «bourgeoisie»-institusjon for kulturmiddelklassen.

Ved tiltredelsen innførte han sitt «Ghent Manifesto»: ti prinsipper det skulle arbeides etter. Punkt fire i manifestet forbød adapsjon av klassikere på scenen, men hvis en bok, en film eller et skuespill likevel var utgangspunktet for en produksjon, skulle dette materialet bare utgjøre 20 prosent av den ferdige forestillingen.

Manifestet hindret ikke Rau fra å gi seg i kast med en trilogi basert på antikke og religiøse myter like etterpå, men han fulgte sitt prinsipp: Aiskylos’ tragedie «Orestien» ble satt opp i Mosul i Nord-Irak, rekontekstualisert til frigjøringen av IS og flettet sammen med virkelige historier fra Mosuls innbyggere.

I 2021 laget han den prisbelønte filmen «The New Gospel», som er inspirert av Det nye testamentet og utspiller seg i søritalienske flyktningleirer, med den kamerunske aktivisten Yvan Sagnet i rolla som Jesus.

«Antigone in de Amazon» er det siste prosjektet i denne trilogien. Her er handlingen i Sofokles’ «Antigone» rekontekstualisert til Amazonas i Brasil, nærmere bestemt staten Pará, der regnskogen brennes opp til fordel for soyadyrking. I Pará samarbeidet Raus team med verdens største interesseorganisasjon for landløse arbeidere, MST (Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra). Rau overfører Antigones kamp mot kong Kreon og slaget om Theben til Eldorado do Carajás-massakren i 1996, der fredelige MST-aktivister ble drept av militærpoliti mens de protesterte mot tyveriet av landjorda deres.

På Scene 2 ved Det Norske Teatret er scenegulvet dekket av tørr, rødbrun sand. Til venstre står en liten platting, oppå den en klynge instrumenter, og ved siden av en hvit plaststol – typisk for små brasilianske gatekafeer. På høyre side av scenen er et plastbord og to plaststoler til, bak dem står et mobilt klesstativ med klær som skal brukes i løpet av forestillingen. Det er enkelt og intimt.

På scenen er fire aktører: den brasilianske skuespilleren Frederico Araujo og musikeren Pablo Casella, samt skuespillerne Sara De Bosschere og Mil Sinaeve fra NTGent. Sammen skal de både diskutere, dissekere og spille ut scener fra «Antigone». Dette finner sted i vekselspill med svært vakkert filmede sekvenser i Pará og i regnskogen, der medlemmer av MST og urfolk figurerer som dramaets kor, mens Antigone, idealisten som gjør opprør mot diktatur og patriarkat, gestaltes av den brasilianske urfolksaktivisten og poeten Kay Sara.

«Mye er monstrøst i verden, men intet er så monstrøst som mennesket», skrev Sofokles i «Antigone». Allerede som barn ble jeg fortalt at regnskog tilsvarende en fotballbane forsvinner fra Amazonas hvert eneste minutt. Nå er jeg 42. Det er uendelig mange minutter, uendelig mange fotballbaner. Nå melder forskere om at Amazonas ikke lenger er klimastabiliserende: Til det er jordas grønne hjerte for svekket.

«‘Antigone in de Amazon’ bærer spor av et gammelt, kolonialt og antropologisk blikk»

Så hvordan kan kunsten bidra til å endre verden, uten at vi faller tilbake i gamle, destruktive mønstre? Rau er selv opptatt av dette spørsmålet, og etter å ha sett forestillingen mener jeg det skjuler seg noen ubehagelige paradokser også i hans arbeid.

Man kan argumentere for at det finnes et kulturimperialistisk aspekt ved «Antigone in de Amazon». Det å trekke med seg Antigone inn i Amazonas ut fra forestillingen om den vestlige klassikerens universalitet, er verdt å problematisere. Det er svært tydelig at det er vi, det vestlige teaterpublikummet, som forblir subjektet for prosjektet. Det handler om å utvide vår bevissthet om landløse arbeideres vilkår og urfolks situasjon i Brasil. Rekontekstualiseringen til Amazonas gjør Antigone mer interessant og relevant for oss.

Da Rau – i forbindelse med visning av «Antigone in de Amazon» på Dramaten i vår – fikk spørsmål om hvem som først hadde ideen til å bruke Antigone i prosjektet, hevdet han først at det var de brasilianske aktivistene, før han kom på: «Det var nok likevel jeg, hvis jeg tenker meg om.»

Som så ofte i slike prosjekter ligger djevelen i detaljene. Korene av landarbeidere og urfolk framstår merkelig passive og oppstilte. Samarbeidet mellom partene framstilles i et svært fordelaktig, nærmest romantisert lys. Etterpå leser jeg at aktivisten Kay Sara trakk seg fra prosjektet kort tid før premieren på NTGent i 2023, uten at noen åpen diskusjon om dette har fått plass blant de mange refleksive betraktningene i forestillingen.

«Antigone in de Amazon» bærer spor av et gammelt, kolonialt og antropologisk blikk på Den Andre; det moderne blikket er riktignok mer selvbevisst, mer sofistikert, men det er der fortsatt. Samtidig: Hvis en gresk klassiker er inngangen en vestlig publikummer trenger for å bli engasjert i Amazonas’ urfolk, så er det kanskje greit?

Jeg sitter likevel igjen med flere spørsmål. «Why can’t Haimon fully own Antigone’s struggle?» spørres det i forestillingen. Er Milo Rau blitt teatermakeren som setter all verdens maktbruk under lupen – bortsett fra sin egen? Rau hevder å være anti-etablissement, men har samtidig oppnådd makt til å kunne endre operasjonsstrukturen ved et institusjonsteater nærmest over natta. Det var ikke de ansatte ved NTGent som gjorde revolusjon; revolusjonen kom ovenfra.

Den privilegerte idealisten Rau har dratt betydelig nytte av liknende maktstrukturer som dem han arbeider for å avskaffe. Kanskje kan man ikke forvente at en kunstners praksis skal reflektere en ideell verden som ikke finnes. Men etter å ha sett «Antigone in de Amazon» kjennes det framfor alt som at vi i Europa har langt igjen før vi er fri fra vår selvforherligende historiefortelling.