Vi i byggfagforeningene i Fellesforbundet hadde ikke gjort jobben vår om vi ikke hadde prioritert arbeidet for faste, hele stillinger, med gode lønns- og arbeidsforhold.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Vi i byggfagforeningene i Fellesforbundet hadde ikke gjort jobben vår om vi ikke hadde prioritert arbeidet for faste, hele stillinger, med gode lønns- og arbeidsforhold.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg har som Sps medlem i Stortingets arbeids- og sosialkomité siden 2015 arbeidet målbevisst for å bli kvitt bemanningsselskaper i norsk arbeidsliv. Sp står for direkte ansettelsesavtaler mellom bedrift og arbeidsfolk. Dette møysommelige og svært krevende arbeidet er skjedd i en fantastisk allianse med tillitsvalgte og ledelsen i Fellesforbundet. Den tidligere ledelsen i Byggenæringens Landsforening (BNL) i NHO var også en svært konstruktiv samtalepartner. Resultatet blei at det i dag bare er tillatt å bruke bemanningsselskaper etter Arbeidsmiljøloven paragraf 14-12-2; «I virksomhet som er bundet av tariffavtale inngått med fagforening med innstillingsrett etter arbeidstvistloven kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie …» Dette innebærer skriftlig, tidsbegrensa avtale mellom ledelsen og tillitsvalgte som representerer fagforening med innstillingsrett i den bedriften som trenger arbeidsfolk fra bemanningsselskap. En slik forståelse framgår av en rekke presise formuleringer i stortingsflertallets forarbeider til komitéinnstillingene som jeg har vært saksordfører for. Denne realitet er også fulgt opp med presise innlegg fra meg i disse stortingsdebattene. De borgerlige partiene har hele tida vært uenig i loven og vår lovforståelse. De har altså forstått vår reelle vilje. Jeg forutsatte fram til siste stortingsbehandling av temaet 5. juni i år at statsråd Tonje Brenna lojalt ville følge opp dette dokumenterte faktum.
Per Olaf LundteigenI et innlegg i Klassekampen 5. september, «Sløsing i øst og vest» av Sandra Lillebø, ble det stilt spørsmål ved både kostnader og engasjement rundt Fornebubanen. Det er positivt at samferdselsprosjekter vekker debatt, men noen av påstandene fortjener en oppklaring. I artikkelen omtales Fornebubanen som et tilbud til en «påtenkt framtidig befolkning» og en «ikke-eksisterende bydel». Dette gir et feilaktig bilde. Utbyggingen på Fornebu er godt i gang, og det planlegges opptil 11.000 boliger og 20.000 arbeidsplasser i området. Kapasiteten på eksisterende busstilbud har i mange år allerede vært sprengt i rushtid.
Irene MåsøvalBaksideteksten i Klassekampen 11. september handler om lykken i å oppleve at en fuglekonge, Norges minste fugl, ikke brakk nakken i møtet med vinduet i innsenderens verandadør. En idé kunne være klistre opp en rovfugl-silhuett på vinduet. Da ville fuglekongen utebli. Den øyeblikkelige lykken ville også utebli, men muligens erstattes av en mestringsfølelse på bakgrunn av en rasjonell handling. Leve fuglekongen!.
Håkon Lasse Leira