Den litterære offentligheten ligger på sotteseng. Det eneste som øker, er antall utgivelser.
Allerede for ti år siden kunne man møte forfattere, for eksempel på arrangementer i regi av Forfatterforeningen, som kunne fortelle at de aldri hadde fått en anmeldelse. Det var i 2015 Hilde Susan Jægtnes etter to bøker stilte det retoriske spørsmålet i Morgenbladet: «Hvem må jeg ligge med for å bli anmeldt?» Dette ordnet seg for Jægtnes, men jammen skal det stamina til. Debutanter flest gir aldri ut bok nummer to.
En gang i tida var litterære debutanter nyhetsstoff. Selv opplevde jeg å bli anmeldt eller intervjuet førti–femti ganger i anledning debutromanen i 1992. Så god tror jeg neppe den var.
Ingen diskuterte kultur under valgkampen. Jeg vil likevel nøle med å antyde at medienes fallende interesse for litteraturen er politisk, at høyrepopulistenes kulturfiendtlighet styrer pressen (Frp vil legge ned Kulturrådet, Høyre vil ha moms på bøker). Avisene kutter bokkritikk fordi den ikke blir lest. Den blir ikke lest fordi den er kjedelig. Og dette er kritikernes ansvar. Enten er de ikke gode nok, eller de treffer ikke leserne.
En fersk artikkel i New Yorker av musikkskribenten Kelefa Sanneh forteller interessante ting om hvordan musikkritikk endret seg gjennom tiårene. I begynnelsen, på 1970-tallet, var kritikk av pop- og rockmusikk en arena der talentfulle unge skribenter boltret seg. Feltet var ikke «viktig», hadde ingen tradisjoner.
Det ble den reine slagmarken. Skribentene skapte seg en karriere på å være vrange og respektløse. «What is this shit?» åpnet Greil Marcus’ anmeldelse av Bob Dylans «Self-Portrait» i 1970. Det var der lista lå. Kjip kritikk skapte engasjement, utvidet samtalen om musikken.
Så ble de snillere. Det er flere årsaker til det, og én er at skribentene rett og slett lot seg kjøpe. Musikkindustrien ble stor og mektig. Spilte man ball, lå det belønninger i potten. Jobbtilbud, luksusreiser og eksklusiv adgang til stjernene.
Seinere, da strømmetjenester og sosiale medier tok over, ble fanskarene så tungt organisert og så sektaktige at det ikke var orket verdt å utfordre dem. Selv artistene begynte å slenge med leppa.
Derfor ble kritikken tannløs og altfor positiv. Selv leverandører av det mest åndssvake og frastøtende møl blir vi fortalt er «ikoner» og «legender» og leverer endeløse rekker «episke klassikere». Så spiller det heller ingen rolle, for på Spotify kan man sjekke et nytt album på kortere tid enn det tar å lese en kritikk.
Jeg blir nostalgisk av å tenke på engasjementet i «gullalderen». En kamerat som anmeldte musikk i Dagbladet på åttitallet, fikk to ganger menneskebæsj i postkassa etter å ha omtalt bestemte utgivelser i hardrock-segmentet.
Mitt personlige høydepunkt falt på Jordal Amfi i 1985, i forkant av den første Motörhead-konserten i Norge. Jeg hadde skrevet noen ord om det lokale oppvarmingsbandet, fra Lillestrøm om jeg ikke tar feil, og mellom to låter grep den kvinnelige (!) vokalisten mikrofonen og hylte «TORGRIM EGGEN! … LICK MY BALLS, MAN!!!» for fullsatt sal.
«Bjørg Bondevik naglet meg fast med øynene. I minutt etter minutt»
Går vi nå til litteraturen, tror jeg fremdeles at forfatterne er de beste anmelderne. Forleden mistet vi Ingvar Ambjørnsen, og litteraturen trengte ham og folk som han i pressen. Jo visst fins en fare for inhabilitet og kameraderi, men det vil bli avslørt. Til gjengjeld får man bedre skrevne og mer engasjerende tekster.
Bokbloggere og «book-tok’ere» vil aldri levere episke slakt eller avdekke nye stjerner. Den skoleflinke og akademiserte kritikken mangler både lidenskap og mot. Man stikker ikke hjerter i brann med punchlines som (vilkårlig valgt): «Det gjer XX til ein roman som er medrivande lett å lese, og som ein kjenner tyngda av etterpå.»
Vi vil ha kjærlighet eller hat, ikke dette velmente og lunkne. What is this shit?
En anekdote om kritikk, rolleblanding og, jo, karma. Høsten 2007 var jeg invitert til et litteraturarrangement på Reenskaug Hotel i Drøbak. Da var jeg aktuell med en roman som heter «Hermanas» og foregår på Cuba. Samtidig anmeldte jeg sakprosa i herværende Bokmagasinet, og et par uker før hadde jeg levert en ondsinnet kritikk av «Et liv i spenning», den åtte hundre sider lange selvbiografien til Kjell Magne Bondevik, nylig avgått statsminister. Boka var virkelig redselsfull.
Bondevik var også invitert til stevnet på Reenskaug og ankom sammen med kona Bjørg. I tillegg var Hanne Ørstavik påmeldt; jeg har ikke noe usnakket med Hanne, men kort tid før hadde jeg sagt et par ord, offentlig, om det ufrivillig komiske i hennes bøker. Det var noe i blikket hennes den kvelden, innbilte jeg meg.
Forfatterne skulle sitte langs et langbord som også tjente som podium. Så her gjaldt det å kuppe bordplasseringen. Jeg fikk plassert Triztan Vindtorn (RIP) mellom Bondevik og meg, og mellom Ørstavik og meg på høyre side satte jeg, tror jeg, Helene Uri. I hvert fall en kvinne med mildere øyne.
Det begynte hyggelig. «Denne trenger vel ikke du?» spurte Vindtorn og eksproprierte pilsflaska som sto på Bondeviks kuvert. Bondevik var proff til fingerspissene, han var vant til juling og ga aldri uttrykk for at det var vondt (eller «tungt», som Bondevik ville sagt) å bli griseslakta. Kan tenkes han ikke hadde lest artikkelen. Men det hadde Bjørg Bondevik, som satt rett på den andre sida av bordet, i «salen». Mens Kjell Magne leste eller fortalte, naglet hun meg fast med øynene. I minutt etter minutt.
Jeg voktet meg vel for å fnise under Ørstaviks framføring, så var det min tur. I mellomtida hadde jeg vekslet noen ord med Triztan Vindtorn om tematikken i min bok, og jeg været uenighet. Surrealisten reiste seg i sin bisarre prakt og pekte på brystet sitt. «Kan du se hva jeg har på meg?»
Det var landslagstrøya til det kubanske baseball-laget.
Til ære for landslagstrøya valgte jeg et ekstra antikommunistisk utdrag fra boka, en skildring av torturmetoder i Fidel Castros «omskoleringsleirer». Her hadde jeg Bondevik med meg, mente jeg å oppfange i øyekroken.
Da Vindtorn tok podiet, hadde han glemt hva han skulle si eller lese. Han snudde på hælen og ble litteraturkritiker! Det kom et skarpt og emosjonelt innlegg til støtte for det kubanske folket og deres heroiske kamp mot USA-imperialister og CIA-infiltratører, og naturligvis den lave spedbarnsdødeligheten, som munnet ut i et ødeleggende slakt av min roman (som han ikke hadde lest).
Hva publikum i Drøbak fikk ut av dette, skal ikke jeg ha sagt noe om. Kanskje skjønte de at skal vi ha en litterær offentlighet, skal vi også ha friksjon.
