Arnt Nordli har delt denne artikkelen med deg.

Arnt Nordli har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattRasisme

Valgkamp for enhver pris?

Politikerne etterlater seg et kaldere og mindre anstendig Norge når denne valgkampen er over. Søndag 31. august gikk 30.000 i rosetog for Tamima. Vi sa tydelig nei til hat og rasisme. Fremskrittspartiet var ikke å se i markeringen.

Deretter blåste en kald blå vind gjennom skolevalget. Frp og FpU gjorde et brakvalg. Budskapene deres i skoledebattene har vært beinharde. Den digitale valgkampstrategien til Frp og FpU likeså.

En fersk analyse fra Universitetet i Bergen viser at unge menn som får nyhetene via sosiale medier er langt mer tilbøyelige til å stemme Frp. Retorikken treffer ikke tilfeldig. Den treffer unge mennesker.

Konsekvensene blir tydelige for oss i Antirasistisk senter når vi møter unge med minoritetsbakgrunn som har blitt offer for Frp og høyresidens valgkamptaktikkeri.

Etter en skoledebatt sitter en gutt igjen alene. Frp har bråkt om innvandring. Kommentarene fyller skjermen. Klassekamerater hvisker at «han hører ikke hjemme her». Gutten sender en melding til mamma: «Er det galt å være meg?».

Når frykt blir politisk valuta, vet vi hvem som må betale prisen.

Tamima var en av dem.

Og nå ringer foreldrene oss. Ungdom søker hjelp. Folk føler seg utrygge i egne nabolag. Vi får flere henvendelser enn normalt. Dette er følgene av en valgkamp der politikerne aktivt spiller på frykt for å sanke stemmer.
Det er totalt blottet for anstendighet. Og derfor spør jeg Frp: Er det valgkamp for enhver pris for dere?

Frp krever trygghet i sitt partiprogram samtidig som de tjener på å gjøre folk redde. Hvis de mener trygghet er et mål, bevis det. Ta ansvar. Møt dem dere har gjort redde. Beklag. Reparér.

Men det gjør de ikke.

Jeg spør om det er valgkamp for enhver pris for dere, fordi dere lar deres stortingskandidat, Tor Mikkel Wara, stille opp i et intervju i Vårt Oslo med sitater som «Ikke bosett flere innvandrere i Oslo. De får holde seg i distriktet».

Jeg spør fordi svaret hans til journalisten, etter at journalisten stilte et spørsmål om muslimer blir diskriminert i Norge i lys av drapet på Tamima, var noe så kunnskapsløst som: «Nei, det mener jeg ikke. Det er i hvert fall ingen offentlig diskriminering».

Jeg spør fordi dere i starten av valgkampen publiserte en valgkampvideo der en etnisk norsk gutt, «Julian», blir offer for en maskert guttegjeng med flerkulturell bakgrunn. Dere nører oppunder fordommene allerede fra start.

Og jeg spør fordi kommentarfelt i sosiale medier kryr av «Stem Frp» for å skremme unge med minoritetsbakgrunn til taushet.

Valget i dag handler om hvem vi vil være. Husk at vi skal etterlate oss et Norge etter denne valgkampen også.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Forfatterforeningen

Gjør Vatne historisk

Bjørn Vatne, leder av Den norske Forfatterforening (DnF), vil høyst sannsynlig bli historisk. Vatne blir trolig lederen som åpner DnF for hele forfatterfellesskapet med medlemskap etter forutsigbare kriterier. Han blir dermed lederen som bringer DnF på linje med sine skandinaviske søsterorganisasjoner og inn i den moderne tidsalder hvor åpenhet og inkludering er kjerneverdier. Ikke fordi Vatne selv brenner for saken. Nesten motsatt må man vel nesten si. I et innlegg 5. november forsøker Vatne å tåkelegge den voldsomme pengebruken i DnFs sekretariat og mistenkeliggjøre motivet for å etablere det åpne Forfatterforbundet (FF), under tittelen: «Mer til Ekeberg, mindre til felles­skapet?» Vatne burde kanskje være litt forsiktig med å mistenke andre for grådighet når han selv hever millionlønn betalt av DnFs medlemmer.

Oslofjorden

Voltaire i Oslo­fjor­den

André Staalstrøms innlegg om Oslofjorden (Klassekampen 20. oktober) er en underlig rapsodi av stråmannsargumenter, insinuasjoner og noen få faktiske opplysninger, tilsynelatende ment å underbygge den bombastiske konklusjonen at selv en blind akademiker må innse nitrogenrensingens påståtte velsignelse for fjorden. Men dette overbeviser ikke. Han svekker saken ytterligere ved å trekke inn Indre Oslofjord, der ålegresset forsvinner til tross for at nitrogenbelastningen er kraftig redusert. Tyder ikke dette på at ålegresset dør av andre årsaker enn nitrogenbelastning? Og nettopp her ligger sakens kjerne: Hva er egentlig årsaken(e) til problemene? Jeg er ingen ekspert på vannøkologi, men jeg kan lese. Jo flere publikasjoner jeg går gjennom, og jo mer Staalstrøm skriver, desto tydeligere blir det for meg at årsakene til Oslofjordens bedrøvelige tilstand ikke er forstått. Derfor er det all grunn til å tvile på effekten av å redusere nitrogenbelastningen. Tvil er en ubehagelig tilstand, men visshet er latterlig (fritt etter Voltaire).

Stat og styring

Røsvolls forsvar for embets­manns­staten

I Klassekampen ­ 4. november har Tarjei Ellingsen Røsvoll en lengre artikkel om departementenes rolle i den moderne demokratiske forvaltning av Stortingets vedtak og politiske målsettinger. Hovedbudskaper er at departementene i for stor grad er blitt politiske institusjoner. Ifølge forfatteren burde de i større grad konsentrere seg om faglig uavhengighet og rettssikkerhet. Sjøl om Røsvoll har mange gode poenger om departementenes mislykkede kontrollfunksjoner, oppfatter jeg artikkelen som et forsvar den snart to hundre år gamle embetsmannsstaten som blei utviklet av Fredrik Stang og Anton Martin Schweigaard fra midten av 1800-tallet. Jeg anbefaler i den forbindelse første del av Rune Slagstads bok om «De nasjonale strategier». Embetsmannsstaten sto i veien for den folkelige mobiliseringa som førte fram til parlamentarismens gjennombrudd og almen stemmerett. Det er ingen grunn til å vekke den til live igjen.