DebattIsrael og palestina

Døra står åpen, Vik

Hege Hermansen (Professor, OsloMet)

Ingrid Vik hevder den 2. september feilaktig at jeg avviser israelske protestbevegelser. Det gjør jeg ikke. Tvert imot konstaterte jeg i mitt forrige innlegg at palestinere selv, og den internasjonale solidaritetsbevegelsen, har samarbeidet med den israelske fredsbevegelsen i flere tiår. Imidlertid er det selvsagt en forutsetning at de israelske allierte støtter palestineres rett til selvbestemmelse og retten til retur.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Fpu

Stige­spe­let

Eg ser på Dagsrevyen 2. september at Simen Velle kjem drassande med det forslitte bildet av oss eldre som klatrar opp i treet og dreg stigen etter oss. Då blir det fristande å bruke stigebildet også for oss eldre som blir anklaga for slik egoisme. Ja, vi som blei født under og litt etter andre verdskrigen, vi har klatra i veg oppover, heilt nedanfrå ein levestandard på eit slikt nivå at du nok ikkje ville ta i det med eldtang eingong. Men vi drog ikkje opp stigen, for det var ingen som trengde han lenger. Dei siste generasjonane er jo født her oppe på denne grøne greina på toppen av verdas velstandstre, der vi no sit saman, gamle og unge i Velstands-Noreg.

Kirsti Skauge
Høyre

Dette er skadelig for demo­kra­tiet

Den dagen vi faktisk rammes av villet desinformasjon, står vi igjen uten ord. Det siste halvåret har jeg brukt mye tid på foredrag og samtaler om boka jeg utga sammen med Ida Helene Rosenqvist, «Makta er vår: politikk og påvirkning i det norske demokratiet». Noe mange jeg møter spør om, er hvordan det står til med det norske demokratiet. Mye står bra til i Norge. Kanskje viktigst: Den politiske tilliten er veldig høy. Derfor forferdes jeg over ordbruken som har tiltatt mot slutten av valgkampen. Ikke fordi det ikke har gått hardt for seg i en valgkamp før. Temperatur skal det være. Men fordi ordene som brukes, er så harde at de kan svekke tilliten til politikken.

Thea Joramo Lysne
Nav

«Hva trenger du for å komme i arbeid?»

Denne smsen går nå ut fra Nav til alle unge uføre. Hvordan vil det påvirke relasjonen mellom Nav-veiledere og brukere som har mange års erfaring med Nav? Hva har det å si for maktaspektet, for verdiene anerkjennelse, frihet, selvstendighet, brukermedvirkning i relasjonen mellom veileder og bruker? Hvordan vil dette oppleves av dem som får meldingen? Er Tonje Brenna blind for dominansen Nav viser ved å gjøre dette? Hva vil hun oppnå? At alle uføre som ringer Nav og har spørsmål om de kan jobbe, skal få svar? Dette er ikke annet et valgkampstunt og en alvorlig maktbruk, uten innsikt i hva slags krenkelse det kan medføre, både for en hel gruppe mennesker og for enkeltpersoner. Jeg gjorde det samme en gang. Sendte melding til en person som var ufør, om hen kunne tenke seg å jobbe. Reaksjonen burde jeg forutsett. Hen ble redd, sint, lei seg, skamfull. Fastlegen ringte meg samme dag og ga meg tydelig beskjed om at dette var et grovt overtramp fra min side.

Maria Hollie Rieck