Hårete duo

Emanuel Vigeland kom godt fra Nasjonalmuseets «Gothic Modern»-mønstring: I dette landskapet, med sine hodeskaller og eksistensielle anfektelser, nærmet den mindre kjente lillebroren seg å stå på like fot med Gustav, som med sin monumentale park skrev seg inn i norsk kulturhistorie til evig tid.

Passende nok skjedde det 150 år etter at Emanuel ble født. Museet som bærer navnet hans, markerer jubileet med å åpne klenodiet han skapte, for nålevende kollegers bidrag. Tomba Emmanuelle er en uforglemmelig kombinasjon av mausoleum og kunstinstallasjon og en ufortjent underbelyst Oslo-attraksjon.

Nå har Josefine Lyche (f. 1973) plassert en serie Emanuel-malerier hun selv har valgt ut, i det høye rommet vegg i vegg som tjente som atelieret hans, og kombinert dem med egne verk: Hårmanker i sterke farger henger skulpturelt på veggene og danner en ramme rundt de til Vigeland å være avdempede motivene. Ikke desto mindre bærer de mørke arbeidene hans den karakteristisk dramatiske tittelen «Verdens ende».

Akrylhår-objektene er oppkalt etter de ni musene i gresk mytologi, men leder tankene til vår tids popkultur. Forbindelsen til de langhårede, avkledde kvinnene som åpenbarer seg på mausoleets vegger, er uansett umiskjennelig. «Towards the light», som duo-utstillingen heter – «Gothic Modern» bar undertittelen «Fra mørke til lys» – er blitt en uærbødig kommentar først og fremst til de spørsmålene om kjønn Vigelands livsverk reiser, og deres forbindelse til skaperevne. Foruten pompøsitet antydes et anstrøk av kitsch.

Den som har sett Lyches arbeider før, vil kjenne igjen så vel hårmaterialet som fargene og den interessen for det overnaturlige som også Vigeland må ha hatt: I overlyssalens sentrum ruver en gipsskulptur signert ham som etter at kollegaen har utvidet den med en lang, intenst gul «parykk», har fått tittelen «Jomfruen og enhjørningen – Lyche Remix». Engasjementet for veggmaleri-sjangeren deler de to også.

Lyches arbeid med lyset understrekes ikke bare av tittelen, men dessuten av at den fellesinstallasjonen utstillingen utgjør, kan betraktes med såkalte diffraksjonsbriller, hvis effekt gir helheten et fargesprakende, psykedelisk skjær. I hver sin ende av rommet troner kunstnernes bud på «Solen»: hennes en rund, glitrende form, hans et typisk vitalistisk maleri hvor en naken herre med en liggende kvinne ved siden av seg løfter et barn.

Utstillingsrekken retter på betimelig vis oppmerksomheten ikke bare mot et av mest eksentriske prosjektene i landets kunsthistorie, men også mot det sørgelige faktum at det ifølge museet «er i ferd med å smuldre opp». Et Oslo vest uten Tomba Emmanuelle ville ha vært et mye kjedeligere sted.