NRK har avdekket hvordan Telenor overlot teledata til militærjuntaen etter kuppet i Myanmar i 2021, og de alvorlige konsekvensene dette fikk for en rekke demokratiforkjempere. Dette bekrefter kritikken vi og andre har framført tidligere, men NRK viser at omfanget og konsekvensene er mye alvorligere enn vi hadde forestilt oss.
Selskapets uansvarlighet er nå avslørt, men ledelsen viser liten vilje og evne til kritisk selvrefleksjon. I stedet fortsetter de å fraskrive seg ansvaret. Jon Omund Revhaug, tidligere CEO i Telenor Myanmar, sier til og med at han ville gjort det samme om igjen. Dette kan ikke stå uimotsagt. I denne kronikken vil vi derfor tilbakevise de mest sentrale påstandene, punkt for punkt.
Påstand 1: Datadelingen hadde liten betydning. Revhaug hevder at det er feil å si at Telenors datautlevering hadde en avgjørende betydning fordi informasjonen regimet får fra historiske data er begrenset. Dette står i skarp kontrast til NRKs avsløringer som viser at Telenors d ata har vært en viktig del av kuppmakernes jakt på demokratiaktivister. Revhaugs påstand er også selvmotsigende fordi Telenor selv konkluderte med at «virkningene av å dele denne informasjonen er ekstremt høy». Data som kan si noe om hvem som var hvor, i kontakt med hvem og til hvilken tid ga den militære etterretningen en fordel og utgjorde en ekstrem risiko for demokratibevegelsen. Det var nettopp derfor den demokratisk valgte regjeringen, National Unity Government (NUG), innstendig oppfordret til å slette dataene før Telenor trakk seg ut av Myanmar.
Påstand 2: Alt ansvar ligger hos militære. Telenor mener at «ansvaret for marerittet hviler ene og alene på den brutale militærjuntaen». Ansvaret for bruk av vold mot egen befolkningen er det åpenbart militæret som har. Ingen har hevdet noe annet. Men Telenor har like åpenbart et ansvar hvis utleveringen av data etter kuppet, eller dataene de etterlot i Myanmar, har hjulpet regimet i jakten på motstandsbevegelsen. Den rutinerte dommeren Hanne Sophie Greve har påpekt at Telenor kan ha begått forbrytelser mot menneskeheten. Telenors svar er at de ikke hadde noe valg, men dette er lite troverdig i lys av det som nå har kommet fram. Det fantes andre handlingsalternativ, noe som også ble påpekt av selskapets lokalt ansatte. Man er uansett ikke fritatt for ansvar hvis data fører til fengsling og drap. Derfor må Telenors uansvarlige valg få konsekvenser.
Påstand 3: Kundene var klar over risikoen ved å bruke mobilen. Telenor sier til NRK at kundene hadde et selvstendig ansvar og var klar over risikoen. Det sistnevnte er det grunn til å tvile på. Mange kunder valgte Telenor nettopp fordi de stolte på et selskap fra et land som ga Aung San Suu Kyi Nobels fredspris og har vært en sterk støttespiller for demokratibevegelsen. Telenor markedsførte seg i tillegg som et etisk selskap som kundene kunne stole på. Det var heller ikke enkelt for kundene å forstå hva slags data som selskapet utleverte, og de ble ikke informert om Telenors datautlevering etter kuppet. Vi stiller spørsmålstegn ved Telenors påstand om at dette ikke var mulig.
Påstand 4: Telenor måtte følge myndighetenes lover og pålegg. Telenor har gjentatte ganger understreket at de er underlagt lovpålagte krav om utlevering av historiske data til myndighetene i land de opererer i, men unnlater å nevne at militærkuppet var grunnlovsstridig, og at militærjuntaen er illegal og illegitim.
«Vårt krav er at Telenor må granskes»
Myanmar har siden militærkuppet vært preget av motstridende myndighetskrav fra militærjuntaen og den folkevalgte regjeringen NUG. Det er nesten ingen stater eller internasjonale organisasjoner som har anerkjent juntaen, heller ikke Norge. Og det er verdt å merke seg at det er den folkevalgte regjeringen som representerer Myanmar i FN. Men for Telenor er det tilsynelatende opplagt at militærjuntaen er Myanmars myndigheter, og at de har rett til å kreve datautlevering. Den norske offentligheten har ikke fått innsikt i hva slags vurderinger Telenor omkring lovmessigheten av å utlevere sensitive data til en illegal militærjunta.
Påstand 5: Telenor måtte beskytte sine lokalt ansatte. Telenors viktigste argument er at selskapet måtte beskytte sine ansatte i en situasjon med unntakstilstand. Men vi er kjent med at mange ansatte var imot beslutningen om å overlevere data, og at dette ble tatt opp av lokalt ansatte i møter med norske stortingspolitikere. Det siste de ønsket var å utlevere data som kunne få ledere og aktivister i demokratibevegelsen fengslet og i verste fall drept. Når Telenors ledelse sier de utleverte data for å beskytte lokalt ansatte, er det å skyve disse foran seg og påføre dem et belastende ansvar for datautleveringen til militæret.
Dette er også en del av klagen til Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv som den internasjonale organisasjonen SOMO har ført på vegne av 474 lokale sivilsamfunnsorganisasjoner. Direktør Joseph Wilde-Ramsing uttaler til NRK at «det verste var at Telenor brukte sikkerheten til sine ansatte som unnskyldning for å imøtekomme kravene fra juntaen om utlevering av persondata». Dette reiser kritiske spørsmål om hvilke vurderinger Telenor gjorde og hva slags innflytelse lokalt ansatte hadde på disse.
Telenors valg iMyanmar er så alvorlig at det må foretas en grundig granskning av beslutningene som ble tatt og grunnlaget for disse, og hvordan de statlige eierne og politiske kontrollinstitusjoner ble informert og involvert underveis. Det er ikke tilstrekkelig at Telenor gjentar de samme påstandene uten åpenhet om hva som faktisk skjedde. Telenor kan heller ikke fraskrive seg ansvar under henvisning til at skylden ligger hos militærjuntaen, mens de selv bare følger lover og pålegg.
Det er nettopp i denne situasjonen at det er så viktig at Telenor opptrer ansvarlig for å forhindre at de blir medansvarlige for militærdiktaturets mange og alvorlige forbrytelser. Dette reiser også spørsmål om hvordan den norske stat som majoritetseier kan akseptere at Telenor har forholdt seg til militæret som landets myndigheter samtidig som Norge har nektet å anerkjenne juntaen.
For oss er det opplagt at disse juridiske og politiske spørsmålene må gjøres til gjenstand for en uavhengig gransking i lys av NRKs avsløringer. Dette bør også være i Telenors egen interesse. Telenor sier at de er trygge på at de har gjort det eneste rette og at de ville gjort det samme igjen. Det er en påstand norske politikere og Telenors eiere bør komme til bunns i, og som vi skylder ofrene for Telenors datadeling. Telenor hadde et valg, og de valgte å stå på feil side av historien.
