Det er ditt land.
Sa Christen Sveaas, gjennom sitt heleide investeringsselskap Kistefos, på en annonse i avisene og på T-banen.
Ingen slagord. Bare mindre innvandring.
Sa Erna Solberg og Peter Frölich, listetopper for Høyre, på plakaten sin.
Vi må ta byen vår tilbake.
Sa Simen Velle, andrekandidat for Oslo Frp og leder av FpU, på sin.
Det er ikke lenger bare noe man hvisker om i undergrunnsfora. Remigrasjon er på vei inn i den offentlige samtalen i hele Europa. Vi vil være i forkant.
Sa Norgesdemokratenes partileder Geir Ugland Jacobsen til nettstedet iNyheter.
Det er ikke demokrati i Norge.
Sa investor Øystein Stray Spetalen til Gutta Sprut AS. Gjengen som mottok Gullbarbie-statuen fra Press tidligere i år, prisen som hvert år deles ut av barn og unge til den aktøren som er flinkest til å tjene penger på unges usikkerhet.
Verdiskapere flytter ut, gjengkriminelle flytter inn.
Het det på en av de mange hatefulle og konspiratoriske videoene som er blitt spredt av aktører som Virale videoer i denne valgkampen, ved hjelp av enorme pengebeløp ingen kjenner opphavet til, men som vi vet skal sikre «borgerlig valgseier».
Jeg tror islam hater oss.
Sa Donald Trump i 2016. Men det var som om det var i går, i alle fall på document.no, som nylig slo sitatet opp som en nyhetssak. Med ingressen: Donald Trump har aldri vært redd for å tenke høyt.
«I likhet med mange andre unge menn hadde drapsmannen blitt groomet i lukkede fora på nett»
Dette er lufta vi puster i. Dette er klimaet vi lever i.
Forrige helg våknet vi opp til nyheten om at Tamima Nibras Juhar var blitt drept mens hun var på jobb. Det skjedde rett over gata for der jeg bor, i en barnevernsinstitusjon få eller ingen av oss i nabolaget visste var der. «Vi kjente deg ikke, men vi gråter fordi du er borte. Du døde mens du ga omsorg», har noen skrevet i et av de mange brevene som nå ligger i blomsterhavet utenfor.
Sånn er det ofte med dem som gir omsorg til andre, på vegne av fellesskapet. De virker i det stille.
Tamima var en av de mange som ga omsorg, som gjennom sitt arbeid og engasjement gjorde velferdsstaten til virkelighet. Vi vet ennå ikke alt som har skjedd, eller hvorfor hun var alene på jobb med en mann hun hadde uttrykt bekymring og redsel for, men vi vet at hun ble drept på grunn av hudfargen og troen sin. Nærmere bestemt: Fordi hun var brun og muslim. Vi vet også at drapsmannen har sagt at han hadde til hensikt å skade flere mennesker, og at han er siktet for terror.
Drapsmannen hadde i lang tid vært under barnevernets beskyttelse. Men han var også i politiets søkelys. I likhet med mange andre unge menn hadde han blitt groomet i lukkede fora på nett, av kyniske aktører med tilknytning til Den nordiske motstandsbevegelsen og Alliansen.
Avdelingsdirektør for kontraterror i PST, Lars Lilleby, sa til NRK at de fikk sitt første varsel om terroristen i februar i fjor. De konkluderte at han hadde «høyreekstreme holdninger», men at han utgjorde en lav trussel. «I denne kategorien i våre systemer er det godt over 3000 personer», sa han.
Over 3000 personer.
Det er lett å føle på avmakt i møte med et slikt tall. Og det er kanskje enda lettere å la seg overmanne av den frykten terroristene og heiagjengene deres forsøker å plante i oss. Jeg kjenner mange som er redde nå, og jeg forstår dem godt. Redsel, frykt og sinne er følelser mange kjenner på, men vi som ikke selv er muslimer, og som har samme hudfarge som drapsmannen, vi kan nok aldri fullt ut skjønne hvordan dette er. Å bli hatet, og hele tiden bli omtalt som et problem.
Heldigvis har familien til Tamima vist oss en vei i dette mørket. De oppfordrer oss til å «stå opp mot rasisme og vold med styrke, fellesskap og kjærlighet». I Oslo er vi mange som skal gjøre det på søndag, i den store markeringen som er planlagt kl. 14.
Men vi skal også gjøre det i dagene, ukene, månedene og årene som kommer. Styrken, fellesskapet og kjærligheten skal brukes ikke bare til å bekjempe utslagene av hat og frykt, men til å bekjempe kildene.
«Terror er endestasjonen i en prosess som starter med ord», skriver AUF-leder og Utøya-overlevende Gaute Børstad Skjervø i sin bok «Ingenting blir som før». I boka si minner han om at rasisme har tatt mange liv i Norge, og at det er viktig for oss som nasjon å snakke sant om det. Om Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Om dem som drepte dem, men også om hvem som skapte klimaet som omga dem, alle dem som bare brukte ord.
I boka si siterer Skjervø også sin forgjenger i AUF-ledervervet, Ina Libak, som i likhet med ham overlevde den fascistiske terroren på Utøya. Hun har sagt at den største trusselen fra ytre høyre ikke er det ekstreme i seg selv. «Det er når det ekstreme blir den nye normalen».
«Vi glemmer ikke, her i bydelen», skrev en nabo og antifascist tidligere denne uka. «Ikke hvem naboene våre er, og heller ikke hvem som truer dem. Vi tar denne kampen hver uke. Skal resten av det norske samfunnet si seg ferdig med «tragedien» om et par måneder, nok en gang? Eller skal vi endelig begynne å ta dette på alvor – politisk?» Hennes oppfordring var klar: «Drit i formuesskatten. Om ikke valgkampen fremover handler om hvordan vi skal kontre den høyreekstreme bølgen som bor iblant oss, svikter vi. Igjen.»
Selv vil jeg bare legge til: Takk, Tamima. Takk, alle dere som har kommet hit til Norge, og gjort oss til et bedre, rausere og mer mangfoldig land. Takk for jobben dere gjør. Beklager at vi ikke har tatt dere bedre imot.
