Møtemaraton i museet

Mellom 2021 og 2022 åpnet to av Nordens største kunstmuseer i Oslo, Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Kort tid etter at Munchmuseet åpnet, lanserte NRK tv-serien «Vi flytter Munch» om flyttingen fra Tøyen til Bjørvika. Formatet var en blanding av reportasje, dokumentar og reality-tv – nesten som en forlenget nyhetsreportasje med voiceover, forklarende tekster på bildene og intervjuer med ledelsen og de ansatte. Litt gråting foran kameraet måtte også til.

Tilnærmingen og resultatet er helt annerledes når kunstneren Birgitte Sigmundstad har laget film om samlingen og åpningen av det nye Nasjonalmuseet på den gamle Vestbanetomta. Stille som en mus og usynlig som en flue på veggen observerer hun flytteprosessene bak kulissene mens kritikken hagler rundt museet.

«Det nye museet», som har norgespremiere på Oslo Pix i dag, følger i sporene til Frederick Wisemans observerende dokumentarer – her er ingen voice-over, ingen talking heads eller forklarende tekster, ingen åpenbar regi eller lydeffekter, bare lyden av møter, konstruksjon og av publikum som summer rundt i lokalene.

For et drøyt tiår siden, i 2014, kom nevnte Wiseman og Johannes Holzhausen med hver sin dokumentar om henholdsvis Nasjonalgalleriet i London og Wiens Kunsthistorisches Museum. Sigmundstads «Det nye museet» føyer seg inn i rekka av museumsfilmer som Wisemans «National Gallery» og Holzhausens «The Great Museum» representerer. De er alle filmer som beholder en intellektuell ro og en subtil dramatisk struktur uten et overtydelig narrativt forløp.

Den observerende metoden klarer å få fram kritiske poenger om sammenhengen mellom kunst og penger, samtidig som den lar publikum selv trekke konklusjonene. For eksempel rettes det et særlig fokus mot dragkampen mellom kunstnerisk autonomi og integritet på den ene siden, og byråkratiske prosesser og økonomiske hensyn på den andre – de sistnevnte ofte forkledd som hensyn til publikum og demokratisk medvirkning.

Sigmundstad, som selv er bildekunstner, har tydelig sympati for arkitekten Klaus Schuwerk. Hans stigende frustrasjon under realiseringen av museet bunner ikke bare i at planene hans blir endret, men i den manglende respekten for faglige, estetiske vurderinger. Gjennom filmens mange møter og diskusjoner ser vi hvordan hans kunstneriske integritet og visjon ikke anerkjennes som verdier i seg selv, men blir behandlet som forslag som forventes å vike for brukerhensyn og demokratiske prosesser.

Parallelt med at museet reiser stadig nye kompromisskrav til arkitekten, oppstår det diskusjoner blant kuratorene om noen franske malerier. Filmen viser uenighet om både kvalitetsbegreper og faglige prioriteringer – er de franske maleriene relevante for å forstå de norske? Hvordan kan man veie kunsthistorisk kvalitet?

Etter flere møter om det samme utstillingsrommet virker kjerneproblemet å være uklare beslutningslinjer. Framfor å gi tillit til enkeltkuratorers faglige vurderinger forventes en gruppe kuratorer med ulik kompetanse å komme til enighet. Dette leder til utallige møter hvor faglig myndighet ikke avklares, men utvannes gjennom kompromisser.

Sigmundstad vektlegger også Nasjonalmuseets kontroversielle samarbeid med Fredriksen-familien. I interne styremøter og medieuttalelser framstiller museets ledelse kritikken som en generell norsk skepsis mot private midler – noe som framstår som en bevisst misforståelse som skyver det egentlige problemet til side.

Kritikken handler nemlig blant annet om de konkrete avtalevilkårene, som gir eierne av Fredriksen-samlingen uforholdsmessig makt over museet, samt at Fredriksen-formuen dels kommer fra handel med Russland. Filmen lar disse innvendingene komme tydelig fram og viser hvordan museets ledelse unngår diskusjonen ved å omtolke kritikken til prinsipiell motstand mot private samarbeid.

Frederick Wiseman har påpekt at selv om hans dokumentarer har en direkte, observerende form, er de aldri objektive. På samme måte kommer Birgitte Sigmundstads egen stemme tydelig fram gjennom hva hun velger å vise og ikke.

Innimellom de utallige møtene og diskusjonene klipper hun inn scener med konservatorer som stille og konsentrert reparerer kunstverk – midt i all byråkratisk krangel finnes selve kunsten, som tross alt er ­grunnen til at vi engasjerer oss.