Sverige og Norge er viktige for hverandre. Samfunnene våre har mange likhetstrekk, og sammenligninger får en mer umiddelbar relevans. Jeg ønsker selvfølgelig at det skal gå bra med Norge (bortsett fra når det gjelder vinteridrett).
Når jeg følger opptakten til det norske valget, blir jeg overrasket og bekymret over forslagene fra høyresida. Mange av dem har vært prøvd i Sverige. Resultatene burde være skremmende. Kjernen i problemet er en ulikhet i dramatisk vekst.
En fersk rapport fra den sveitsiske storbanken UBS viste at Sverige har høyere ulikhet enn USA når det gjelder fordeling av formue. Faktisk er Sverige på sjette siste plass i verden i denne undersøkelsen. De fem landene under oss er enten autoritære stater eller har vært det i moderne tid. Internasjonale rapporter har vist den samme tendensen i årevis, og folk som ser på Sverige utenfra, advarer mot den ekstreme ulikheten.
Når det gjelder inntekt, er Sverige mindre ekstremt i internasjonal målestokk. Men også her har utviklingen gått raskt. Siden begynnelsen av 1990-tallet har Sverige vært et av de industrilandene i verden der ulikheten i inntekt har økt raskest. I Oxfams globale oversikt (Commitment to Reducing Inequality Index) har Sverige falt raskt de siste årene og er nå dårligst i Norden.
Dette skyldes en rekke politiske beslutninger. På mange områder har borgerlige regjeringer forverret situasjonen, mens sosialdemokratiske regjeringer ikke har vært villige eller evne til å snu utviklingen.
En viktig endring gjelder skattepolitikken. Sverige er i dag blitt litt av et skatteparadis for alle som eier kapital. Vi har ingen formuesskatt. Vi har ingen arve- og gaveskatt. Og vi har ingen eiendomsskatt (men en avgift som virker regressivt). Flere andre kapitalskatter er utstyrt med smutthull som kan brukes av personer med mye kapital, som kan bestemme fritt hvordan de vil ta ut pengene.
Men det blir stadig mer uholdbart å være et skatteparadis for kapitaleiere og samtidig være en velfungerende velferdsstat med sterke universelle rettigheter for folk. Og det er nettopp det siste – det som har vært de nordiske velferdsstatenes superkraft – som har fått hard medfart i Sverige.
«Vi har ingen formuesskatt. Vi har ingen arveskatt. Og vi har ingen eiendomsskatt»
En annen side av den samme politikken har vært å øke presset på mennesker som er arbeidsledige, syke eller førtidspensjonert. Under slagordene «det skal lønne seg å jobbe» og «arbeidslinjen» har det vært flere runder med lavere ytelser og fremfor alt mye strengere – noen ganger direkte ydmykende – regler for mennesker som har behov for støtte.
Har alt dette gitt Sverige en økonomisk boom? Absolutt ikke!
Veksten i økonomien er svak. Det har vært flere kvartaler med negative tall de siste årene. Det virkelige problemet er den høye arbeidsledigheten, som i dag ligger på nesten ni prosent, ifølge Statistiska centralbyrån. Samtidig øker den materielle og sosiale fattigdommen. Endringer i systemene har ført til at arbeidsledighet og sykdom er viktige årsaker til at folk blir tvunget til å søke om sosialhjelp. Dette er en uheldig utvikling. Velferdssystemene skal være der for å forhindre at folk havner i fattigdom – ikke for å tvinge dem til å søke støtte når de allerede er blitt fattige. Mange søker da ikke støtte, men tvinges til å klare seg på andre måter, for eksempel gjennom partner, foreldre eller barn. Dette gjør samfunnet mer sårbart og svekker friheten.
Bare noen glimt fra svenske nyheter det siste året gir et bilde av hva det gjør med et samfunn å nedprioritere og kommersialisere fellesgodene for å kunne fortsette å omfordele til dem som har mest. Et privat sykehjem der anonyme varslere blant de ansatte dokumenterte larver i sårene til en av de eldre. Et annet sykehjem der en dement kvinne måtte amputere beinet etter å ha ligget på gulvet med brannskader. En gravid kvinne som måtte vente i sju timer på pleie på grunn av personalmangel, og som til slutt ble tvunget til å ta keisersnitt. Jeg kunne skrevet en hel artikkel med bare slike eksempler.
Så mitt budskap til alle som kan stemme i Norge, er å gjøre motstand! Ikke utsett landet ditt for dette. Ikke gå med på å avskaffe eller kutte i formuesskatten! Ikke godta angrepene på langtidssyke og arbeidsledige. Ikke godta påstandene – som mangler begrunnelse både historisk og empirisk – om at mer til de som har mest, skaper økonomisk dynamikk, gode investeringer og blomstrende vekst.
Det vi derimot vet fra forskning og statistikk – og i Sverige, av bitter erfaring – er at ulikhet er en gift som gjør samfunnet fattigere og farligere, det motsatte av produktivt og innovativt. Høyresidas politikk er dum, dyr og dårlig.
Basert på den erfaringen ville jeg stemt på Vänsterpartiets søsterparti SV ved høstens stortingsvalg. For å utnytte styrkene i det norske samfunnet og utvikle Norge gjennom en konkret plan for å redusere ulikhetene.
Oversatt av Lars Nygaard
