I dagene før Fjordsøksmålet skulle i retten, forsøkte staten å stanse saken og bedrev et spill som er langt utenfor hva man kan forvente av en seriøs aktør. Nå forventer vi at regjeringen respekterer dommen og stanser gruvedumpingen i fjorden.
Tre uker før rettssaken kom regjeringen opp med en helt ny begrunnelse for tillatelsen til å dumpe gruveavfall i fjorden.
Samtidig forsøkte staten å frata miljøorganisasjonene retten til å få saken prøvd.
Vi er glade for at Borgarting lagmannsrett lagmannsretten gjennomskuet den sleipe finten, at saken gikk som planlagt og at vi vant en knusende seier. Men det er skremmende å se hvor langt staten var villig til å gå for et utdatert og forurensende gruveprosjekt. Det bør få et etterspill, og vi ber om svar fra klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
Fjordsøksmålet handler om tillatelse til dumping av store mengder gruveavfall i den rene og artsrike Førdefjorden. Regjeringen ga tillatelsen i 2015, og den ble begrunnet med at gruveprosjektet ville gi inntekter til lønnstagere og aksjonærer samt skatt til det offentlige. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom har hele veien ment at tillatelsen bryter med den norske vannforskriften og EUs vanndirektiv. Det kreves langt mer enn at en virksomhet er lønnsom for å tillate forurensning av en fjord. Prosjektet må være av overordnet interesse for samfunnet, den må ha en «overiding public interest», slik det står i direktivet.
Den 23. mai, dagen etter Nordic Minings offisielle åpning, gjorde staten flere grep som fikk oss til å sette kaffen i halsen. Helt uten forvarsel, og uten at saken var behandlet med de nødvendige utredninger og høringer, vedtok regjeringen en helt ny begrunnelse for utslippstillatelsen fra 2015. Nå het det at det var hensynet til arbeidsplasser, forsyningssikkerhet og behovet for kritiske råmineraler i EU som var grunnen. Glemt var den opprinnelige formuleringen om at «den dominerende nytteeffekten» var inntekter til lønnstagere, aksjonærer og det offentlige.
«Staten forsøkte å frata miljøorganisasjonene retten til å få saken prøvd»
Hvorfor gjorde staten et slikt grep? Det er nærliggende å tro at man anså saken for tapt etter at EFTA-domstolen i mars slo fast at hensynet til fortjeneste ikke kan regnes som et en «overriding public interest» eller tvingende allment hensyn, slik domstolen valgte å oversette begrepet. Staten trengte en ny begrunnelse.
Samme dag gikk statsråd Andreas Bjelland Eriksen ut og sa at «tilgangen på viktige mineraler var en del av begrunnelsen da tillatelsen ble gitt». Det stemmer rett og slett ikke, for det sto ingenting om kritiske råmineraler eller forsyningssikkerhet i utslippstillatelsen.
Men det stanset ikke der.
På kvelden samme dag sendte regjeringsadvokaten et prosesskriv til lagmannsretten om saken. Der forsøkte man å presse miljøorganisasjonene til å gå med på at det var den nye begrunnelsen som skulle behandles i retten. Hvis ikke organisasjonene gikk med på dette, ville staten kreve at saken ble hevet fordi organisasjonene ikke lenger hadde rettslig interesse til å føre den.
Dette spørsmålet ba de lagmannsretten om å behandle før saken kom til behandling. Lagmannsretten gikk naturligvis ikke med på dette og svarte at spørsmålet om rettslig interesse måtte behandles som en del av rettssaken. Og da dommen kom, slo den beina under hele forsøket på å stanse saken og gi en ny begrunnelse for vedtaket i 2015: Utslippstillatelsen er ugyldig, driftstillatelsen er ugyldig og staten må betale saksomkostningene.
Miljøorganisasjonene opplever dette som et uredelig forsøk på å kuppe saken, og det er spesielt alvorlig at det er regjeringsadvokaten og regjeringen som bedriver et slikt spill. Kommer regjeringen til å fortsette med dette, eller vil den nå respektere dommen og trekke utslippstillatelsen til Nordic Mining tilbake? Det har vært helt tyst fra Bjelland Eriksen etter dommen. Nå er det på tide at han kommer på banen og retter opp feilen som er gjort. Det handler om en levende og rik fjord.
